Carl I. Hagen bør ikke få plass i Nobelkomiteen

Denne gangen må Stortinget bryte med tradisjonen, og ikke la Frp bestemme.

Det er lett å se for seg hva gode, gamle opposisjons-Carl ville sagt, hvis saken handlet om en Ap-politiker.

Han ville stått i Vandrehallen på Stortinget, stilt seg opp foran alle kameraene og sagt noe sånt som «Det er jo en rimelig pompøs og arrogant holdning fra denne tidligere partilederen som insisterer på at han skal få dette vervet, bare fordi han synes det er så stas! Nei, Stortinget må velge de som er best egnet, ikke dele ut verv som takk for innsats i partiet».

Frps stortingsgruppe vil ha den tidligere partiformannen inn i komiteen. Tradisjonen er at komitévervene fordeles etter Stortingets sammensetning, og partiene får velge «sin» representant.

Denne løsningen forutsetter tillit. Den forutsetter at partigruppene velger kandidater som det er mulig for alle å stille seg bak. Kandidater som er verdige plassen.

Det er ikke Carl I. Hagen.

Han har en stil som ikke er Nobelprisen verdig, et behov for oppmerksomhet som er langt verre enn Thorbjørn Jaglands, en evne til å komme med de drøyeste uttalelsene bare for å skape debatt, en lang historikk med uakseptable utsagn om innvandring, et syn på klimaendringer som bryter med vitenskapen, en manglende respekt for menneskerettigheter, og dessuten støttet han Irak-krigen.

Alle som har fulgt Carl I. Hagens karriere i norsk politikk fra 1970-tallet til i dag, bør være bekymret for hva mannen kan finne på når han først får en internasjonal scene å boltre seg på.

Mens komitémedlemmene tradisjonelt er diskré og lavmælte, kan Hagen fort se underholdningsverdien av at internasjonale medier rapporterer om hva «a member of The Nobel Peace Prize Committee» sier om Donald Trump.

Derfor bør Stortinget bryte med tradisjonen. Verken landet eller verden, og verken komiteen eller prisen, er tjent med at Hagen får en plass rundt bordet i komitérommet på Nobelinstituttet.

Det er klart at dette også har en politisk side. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde, som har vært Hagens fremste våpendrager de siste ukene, raljerte tidligere i høst mot at årets Nobelpris gikk til ICAN, organisasjonens om jobber mot atomvåpen.

Til Dagens Næringsliv trakk Tybring-Gjedde frem tildelingene til Barack Obama, Aung San Suu Kyi og «de som planter trær». Han sa at Hagen «kan være en motvekt mot dette».

Klimafornekteren og Trump-tilhengeren Hagen vil definitivt være en motvekt i komiteen. Men det kan ikke være et mål i seg selv.

Komiteen vil definitivt ha godt av ulike syn og meninger. Det må være reelle diskusjoner i rommet. Men folk som Hagen, med hans ytterliggående standpunkt, vil være et problem som hindrer komiteen i å komme til enighet. Nobelkomiteen skal alltid stille seg enstemmig bak en fredsprismottaker. Da kan den ikke være for polarisert internt.

Hagen er en stabeis og en kranglefant, med sterke meninger som ofte ligger langt utenfor det normale og et verdensbilde som sjelden henger sammen med Nobelprisens tradisjoner eller Alfred Nobels testamente.

Folk trenger ikke frykte at Hagen skal få til noen elleville sprell og gi fredsprisen til Donald Trump eller Hege Storhaug. Det er ikke det hans tilstedeværelse vil føre til. I stedet vil Hagen sørge for at kun de kjedeligste, minst kontroversielle kandidatene vil bli valgt.

Dette er ikke første runde med en slik debatt. Også Thorbjørn Jaglands verv i komiteen har blitt betimelig problematisert, særlig knyttet til at han kombinerer det med jobben som generalsekretær i Europarådet.

Nå er det på tide at Stortinget tar en ordentlig debatt om komiteen. Om hva slags folk som bør sitte der og hvordan prosessen skal være. Nobels testamente sier bare at komiteen skal utpekes av Stortinget. At partiene får «sine egne» plasser, er bare en tradisjon som har utviklet seg.

Det prinsippet tåler å bli utfordret. Stortingets jobb er å utnevne en god komité, ikke å takke folk for lang og tro innsats, og ikke å tilfredsstille en bitter, gammel mann.

Ap-leder Jonas Gahr Støre og SV-leder Audun Lysbakken vil utfordre nominasjonen på et formalistisk grunnlag. De vil etablere en enighet om at vararepresentanter til Stortinget ikke kan sitte i komiteen. Det vil være fornuftig. Kanskje er det den eneste måten å hindre Hagen i å bli medlem.

Men det er langt fra den eneste grunnen til å si nei til Hagen.