Selvbildebyggerne

Permanenten (Kode 1) er oppusset og gjenåpnet. Kommer Bergen litt nærmere seg selv nå?

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

GODE HISTORIER: Kode 1s historie er full av folk med mye midler og oppsamlet kunst. Her er Singer-samlingen, etter en amerikansk stålmagnat-arving, som forelsket seg i Olden og Vestlandet tidlig i forrige århundre. Marita Aarekol

Når du en dag går inn hovedinngangen til Kode 1, som det heter nå, kan du gjerne sende varme tanker til Kode-museene, Bergen kommune, staten og en del private givere. De har til sammen brukt 100 millioner kroner på å gi det utmattede huset hjertemassasje og luft nok til å leve et par hundre år til.

Så kan du skjenke et amen til arkitektene og konservatorene, som har gjort dugelig kreativt arbeid for å gjøre gammel kunst tilgjengelig og tydelig.

Deretter kan du gjerne bøye nakken for gode Christian Sundt, som gjorde monumentalbygget mulig i det hele tatt.

Historien om Kode 1 handler nettopp om flinke og rause folk, de som har lagt grunnlaget for bergensk kulturhistorie, har knyttet den sammen og vist den frem.

La oss hilse på den sistnevnte fyren først. I vår tid blir han mest omtalt som C. Sundt, mest fordi han har en gate nord for Strandgaten oppkalt etter seg. Sundt-bygget ved Torgallmenningen er også konstruert på hans ettermæle.

Christian Gerhard Ameln Sundt var en steinrik, selfmade mann, som sjelden viste store følelser, men som likevel hadde bankende puls for kunst og fornuftige innkjøp.

Han hadde opphav på Tysnes i 1816, men flyttet med mor og søsken til Bergen som fireåring. Her jobbet han seg opp gjennom det bergenske handelsborgerskap.

PERMANENTENS FORFAR: Den styrtrike bergenseren Christian Sundt (1816 - 1901). Marvin Halleraker

Les også

KODE-SJEFEN FØR ÅPNINGEN: – Jeg skal prøve å la være å grine.

Ved smarte grep startet han egen forretning i tekstil og detaljhandel, ble bankmann, skipsreder og kunstsamler. Han gjorde det så bra at han på slutten av 1800-tallet var «Bergens fremste selvgjorte rikmann», som det heter i Norsk biografisk leksikon.

Da han døde i 1901, hadde han en formue på over 400 millioner kroner, i dagens kroneverdi. Halvparten av denne summen hadde han allerede gitt vekk i donasjoner, mye av pengene gikk til Den permanente udstillingsbygning (Permanenten), som sto ferdig i 1896.

Siden Bergen har for vane å la sine praktbygg (pluss barne- og ungdomsskoler) forfalle, har de siste tiårene for permanent-bygget vært ille. Utover 1990-tallet var det som om det forsvant inn i seg selv, under støv, knirk og skam.

Bergen ble mer opptatt av byspredning, motorvei, bybane, funkisnorm og kassehus, og symbolbyggene havnet på politikernes mørkeloft. Permanenten lå i sørvestenden av Byparken som en postindustriell depresjon, og med den tristessen forsvant også en del av sentrums verdighet.

BYENS FLOTTESTE: Vestibylen i Kode 1 gir deg kraftig oppdrift. Der står Bård Breiviks 18 meter skulptur «Helix 18M», som en flettet rakett. Marita Aarekol

I nyoppusset versjon er det mye enklere å se hvor viktig Permanenten var for Bergen da den ble åpnet for publikum for 120 år siden. Den massive steinfasaden var symbol på ambisjoner på europeisk nivå, for lignende bygg finnes knapt i Norge.

Oppdraget med å tegne bygget gikk til en jypling fra Kristiania. Den 27 år gamle arkitekten Henry Bertram Bucher streket opp en kreasjon i italiensk nyrenessanse, som utstrålte autoritet og makt.

Spektakulært i vestnorsk sammenheng, siden det den gangen var mye lenger til Roma enn det er i dag – på alle måter. Bygget må også ha vært et symbol for vestnorsk selvbildebygging, som en lite stikk til den hovmodige hovedstaden.

Les også

KODE-ÅPNINGEN: Krass kritikk mot at dronningens kunst skal stilles ut.

Folket som hadde ideen til Permanenten, medlemmene i Bergens Haandverks- og Industriforening, må ha vært euforiske. Det ville de sikkert ha vært nå og. Arkitektene i firmaet 3RW har gjort en flott jobb.

Første etasje er åpnet opp, det er en fin restaurant til venstre, og museumsbutikk til høyre. Og når du stiger opp i den monumentale vestibylen, nymalt lyseblå, får du en luftig oppdrift du ikke får andre steder i byen. Midt i den står Bård Breiviks skulptur «Helix 18M», som en flettet stålrakett.

Oppover trappen kan du lese deg inn i husets historie, helt opp til fjerde etasje, som knapt noen nålevende bergenser har opplevd før.

Her er gjort noen nydelige grep. En av de fineste er de såkalte «studiemagasinene». I flere rom, restauranten inkludert, finnes det brede hyller bak tykke glass, der gjenstander fra museets magasiner omsider får se dagslys.

De er mer enn dekor. Alle de absurd forseggjorte tingene forteller hvordan denne byen har levd og rigget seg til i hjem og på jobb siden 1600-tallet.

Det mest spennende grepet er rommet der den beryktede «sølvskatten» har fått plass. Helt svart, taket dekket av speil, så rommet ser uendelig luftig ut. Sølv i alle stilige former i en hyllerigg, som en skulptur midt på gulvet.

Sølvgjenstander er kanskje ikke det mest sexy museumsgjengere kan tenke seg, men her er effekten som en liten klessing. Lys og design gjør at detaljene kommer sylskarpt frem.

Dessuten er edelmetallet en påminning om at Bergen var en håndverkshovedstad for ca. 400 år siden, den gangen sølvmakerne Hans Threkill, Rørich Giligsen, Michel Plumeion og Jost Albertzen Jannynck satt rundt i byen og laget skeier med smykkeaktig kvalitet.

For en tålmodighet de må ha hatt. Arbeidet som henger her i rommet gir deg en idé om hva tid og tingenes status betydde, for flere hundre år siden.

Les også

ANMELDER DRONNING-KUNSTEN: - Hun leverer pene og polerte gullkorn

En by skapes ikke av døgnåpne Seven Elevens, turisme og gjennomgangstrafikk. Praktbyggene er byens langsomt bankende puls. Det er dem vi forankrer vår egen historie, kunst og kunnskap i.

Oppussingen av Naturhistorisk museum på Nygårdshøyden vil gi bløtkaken verdighet og selvtillit tilbake. Den Nationale Scene har også fått penger til arkitektonisk gjenoppliving.

Men ikke alle bygg med sjel har vært like heldige. At REMA 1000 er flyttet inn i det blytunge sparebankbygget på Nedre Korskirkeallmenning er irriterende og deprimerende på samme tid, og et nederlag for ideen om det kulturhistoriske sentrum.

Bygget hadde trengt en C. Sundt. Synd de er litt vanskelige å finne for tiden.

Christian Sundt ønsket sikkert å bygge monumenter etter seg, som alle rikfolk med ambisjoner for tiden etter sin egen død.

Men de gamle herrer og kvinner gjorde til gjengjeld monumentalbyggene tilgjengelige for alle, slik at vi skulle knyttes til noe større enn oss selv, bli bedre folk, mer opplyste og stolte.

Den rausheten sitter fremdeles i Kode 1s vegger. Kjenn litt på den.