Med andre øyne

Skal de rike begynne å forsvare seg også nå, mot noe som likner litt på Sovjetunionen?

RIK: Milliardær Stein Erik Hagen vil igjen gi gaver til borgerlige partier.

CHARLOTTE WIIG
  • Frank M. Rossavik

Stein Erik Hagen er en interessant skikkelse. Mens for eksempel John Fredriksen bor og skatter til utlandet, gir katten i Norge og hvordan vi som bor her ser på ham, er Stein Erik Hagen (Rimi, Orkla m.v.) fullt til stede her midt blant oss. Han kommer med politiske utspill, mange av dem klønete, og han tar seg nær av kritikk. Han gir masse penger til veldedighet, forskning – og til borgerlige partier.

I vår sa Hagen at han ville kutte ut det siste. Grunnen var at han fikk så mye kjeft fra mediene og venstresiden, sa han. For å få fred, ville han slutte å gi pengestøtte til partier.

Hvor urimelig er det å antyde at Norge har likhetstrekk med Sovjetunionen?

Nylig rykket så en annen rik mann og giver til borgerlige partier, Christen Sveaas, ut med et innlegg i Aftenposten. Sveaas, som også er fullt til stede, tok Hagen i forsvar, roste hans positive engasjement og appellerte til ham om å snu i spørsmålet om partistøtte. Dagen etter meldte Stein Erik Hagen i Dagsrevyen at han ville bidra til Høyres valgkamp likevel.

Stein Erik Hagen er altså blid igjen. Det er bra for Høyre, men er det bra for landet?

Hvis du ikke tåler varmen, kom deg ut av kjøkkenet, sa Harry S. Truman en gang. Stein Erik Hagen har ved flere anledninger satt seg på kokeplaten og skrudd opp. Norge er på vei til å bli en Sovjet-stat, sa han for eksempel seinhøsten 2007. Siden har han hatt regjeringen på nakken. Selv statsminister Jens Stoltenberg har rykket ut mot Rimi-Hagen ved flere anledninger. Ingenting er så samlende for de rød-grønne som en klysete riking med åpenbart urimelige angrep på landet vi alle er så glade i.

Men hvor urimelig er det å antyde at Norge har likhetstrekk med Sovjetunionen? Vi er ikke vante til å tenke i slike baner, men spør noen av arbeidsinnvandrerne fra den tidligere østblokken som nå jobber på norske byggeplasser og sykehjem.

Min ektemann er tsjekker, og da han fikk jobb i Oslo kommune overbeviste jeg ham om å melde seg inn i Fagforbundet. Det ville være lurt, forsikret jeg. Siden har jeg måttet svare på spørsmål: Hvorfor er fagforeningen tett knyttet opp mot det største regjeringspartiet? Hvorfor driver de og vedtar boikott av Israel?

En fagbevegelse som står i ledtog med regjeringen og vedtar tomme slagord er nettopp hva øst— og sentraleuropeerne trodde seg ferdige med i 1990, da kommunismen brøt sammen.

Jeg har forsvart og forklart, blant annet snakket om den norske modellen, men hvis perspektivet er et helt annet, hjelper slike forklaringer bare litt.

Hvis man først begynner å se etter likhetstrekk med Sovjetstaten, er det enkelt å finne mer: Den norske staten eier over 1/3 av aksjene på Oslo Børs. Alle som skulle tenke selvstendige, gjerne maktkritiske tanker, samler seg rundt staten som pattegriser rundt purken: Kulturlivet, frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner, medier for den del: Alle vil ha penger fra et departement, helst bli en fast post på statsbudsjettet.

Noen politiske organisasjoner får langt over halvparten av sine inntekter fra staten. Kvinnefronten fikk for eksempel 76 prosent i 2009. Frivillig sektor som helhet får 35 prosent. Og i Forsknings-Norge faller rammebevilgningene. Forskere må i stedet hente sin lønn ved å søke staten direkte eller via Forskningsrådet om penger til bestemte prosjekter. I alle fall til en viss grad betyr det at vi får mer av den forskningen makten vil ha, og mindre av den andre.

Nå var det ikke så mye av dette Stein Erik Hagen siktet til. Han var opptatt av formuesskatten, tallet på byråkrater og mulighetene for privat verdiskapning i Norge. Da ble han selvsagt lett bytte for statsministeren. Det er ikke vanskelig å argumentere for at det norske systemet gagner også store deler av næringslivet.

Christen Sveaas er mer konsentrert og presis. Han legger vekten på at LO ga 23 millioner ved stortingsvalget i 2009 – hver eneste krone gikk til de regjerende sosialister, og det selv om mange av LOs medlemmer stemmer borgerlig. NHO har sluttet å gi partistøtte. Derfor er det opp til enkeltbedrifter å gi til Høyre & Co., men bare få gjør det, påpeker Sveaas.

I 2009 fikk de tre regjeringspartiene alt i alt 25,5 millioner i støtte, ifølge Aftenposten 18. mars 2011, mens de fire i opposisjonen fikk 17,4 fra privatpersoner og selskap. Stein Erik Hagens frafall holdt på å utvide gapet. Christen Sveaas inngripen stanset ham.

Rikingene står litt unna den daglige politiske tralten, kanskje har de lettere for å se enkelte utviklingstrekk. Sveaas frykter en stat som blir så stor og mektig at den tillater seg både ineffektivitet, sløsing og vilkårlig maktutøvelse i stadig større grad. Kanskje han og Stein Erik Hagen også leste saken i Vårt Land nylig, om at drøssevis av dem som innehar maktposisjoner i politikken, forvaltningen og organisasjonene er i familie eller i hverandres nære vennekrets?

Nomenklatura ble fenomenet - i hvert fall noe som lignet - kalt i Sovjetunionen.

* I en tidligere versjon av artikkelen ble det benyttet etbilde av en person som ikke var Stein Erik Hagen. I bildeteksten sto det at hanfor to år siden flyttet store deler av formuen til Sveits. Dette er feil.