Demokratiske muskler

Er demokratiet vårt sterkt nok til å takle vesentlig større utfordringer og kriser enn de vi har i dag?

TIL URNENE: I september er det lokalvalg i Norge. Men hvem er det egentlig som tar avgjørelsene som teller her til lands? Foto: Marius Simensen, Aftenposten (arkiv)

  • Anne Lise Fimreite
    Bergenser og professor
Publisert:

Klyngesamarbeid i regionen vår var temaet på Vestlandskonferansen tidligere i vinter. Mange spennende initiativ fra svært ulike områder ble presentert.

Innspillet som gjorde sterkest inntrykk på meg, kom fra lederen for medieklyngen, Anne Jacobsen. Hennes visjon var å utvikle en klynge som skal gjøre oss som samfunn bedre i stand til å møte fremtidens utfordringer samtidig som demokratiet ivaretas.

Innlegget høstet ros fra mange, mens andre var mer avventende. De fleste har fått med seg at demokratiske styresett er utfordret der ute i verden.

Likevel opplevdes det som et stort sprang fra Trump og brexit, gule vester og manglende aksept av valgresultat, til behov for en klynge som skal arbeide for å vedlikeholde og styrke demokratiet i et av verdens mest gjennomdemokratiserte land.

Les også

Jens Kihl: Sløsete journalistikk

Det er liten tvil om at demokratiet står sterkt i Norge sammenliknet med mange andre land. Men, i slutten av februar la regjeringen frem en stortingsmelding med tittelen «Muligheter for alle – fordeling og sosial bærekraft». Meldingen, som påviser at inntektsforskjellene i Norge øker, har fått mye oppmerksomhet.

Diskusjonene har så langt først og fremst dreid seg om økonomisk ulikhet, men meldingen tar opp ulikhet også langs andre dimensjoner, bl.a. i demokratisk og sosial deltakelse.

Meldingen legger til grunn en tradisjonell forståelse av demokrati. Den slår fast at demokrati forutsetter at borgere deltar i valg og at de er representert i samfunnets besluttende organer.

Les også

Debatt: Resett henger ut dommere

Med en slik forståelse blir systematisk underrepresentasjon av enkeltgrupper uttrykk for ulike muligheter for deltakelse. Spørsmålet blir om ulike gruppers synspunkter og erfaringer blir godt nok ivaretatt.

Tallene presentert i meldingen viser at deltakelsen i og tillit til demokratiske prosesser varierer med bl.a. utdanning, inntekt og alder. Personer med høy utdanning har gjennomgående høyere tillit til politiske institusjoner og er mer tilbøyelig til å delta i politiske prosesser enn personer med lav utdanning.

Meldingen trekker for eksempel frem at ved de tre siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen for gruppen med lengst utdanning vært 25 prosentpoeng høyere enn for gruppen med kortest utdanning. På 1990-tallet var denne forskjellen på 10 prosentpoeng.

Ser vi på lokalvalgene er tendensen enda klarere; ved valget i 2015 var det 31 prosentpoengs forskjell i deltakelsen mellom dem som har kun grunnskole og de med høyere utdanning.

Les også

PST ser brannen i Waras bil i sammenheng med tidligere hendelser

Unge deltar mindre enn eldre både i valg og i organisasjonslivet. De er dog mer tilbøyelig til å uttrykke seg i og søke å påvirke gjennom uformelle kanaler som deltakelse i debatter og aksjoner. Grupper med høy utdanning og høy inntekt er tallmessig overrepresentert i folkevalgte organ.

Tallene over er i stor grad knyttet til faktisk deltakelse. La oss se litt nærmere på hvordan innbyggerne vurderer demokratiet vårt. Undersøkelser gjort av Norsk medborgerpanel ved UiB, viser at andelen som er svært tilfreds eller tilfreds med måten vårt demokrati fungerer på, er ganske høy.

Undersøkelsene viser imidlertid at andelen som svarer svært tilfreds eller tilfreds har gått ned med 10 prosentpoeng fra 69 til 59 det siste halvannet året. Hvorfor vet vi ikke enda. Det kan være en forbigående tendens, eller det kan være en trend.

Les også

Debatt: Ytringsfriheten har en grense

Nedgangen kan skyldes mer grunnleggende oppfatninger av ikke å bli ivaretatt i det etablerte politiske system. Respondentene fikk i undersøkelsene muligheten til å utdype hva de forbinder med demokrati. «Et politisk system hvor folket får være med å bestemme hvem som skal rævkjøre dem», var ett av svarene.

I det store bildet er det gått svært bra med det norske samfunnet i mange tiår nå. Konsekvensene av svakhetene ved vårt demokrati som er presentert i stortingsmeldingen og også avdekket i andre undersøkelser, vil sannsynligvis ikke merkes i særlig grad før vi som samfunn blir stilt overfor omfattende kriser eller dype uenigheter.

Les også

Et stort feilsteg å fjerne rasismeparagrafen

Vi vet ikke om eller når det vil skje. Å utjevne den økonomiske ulikheten mellom innbyggerne som debatten nå dreier seg om, kan dempe konflikter som leder til slike situasjoner.

Men i debatten om dette burde vi kanskje også være opptatt av hva som kan sikre demokratiet vårt slik at vi er godt nok rustet til å takle større ulikheter, dypere konflikter og lavere tillit enn vi har i dag.

Også vi kan komme til å trenge et styresett som kan håndtere større prøver enn de vi opplever nå. Å redusere økonomisk ulikhet er en god plan A, men glemmer vi i vår selvtilfredshet å se behovet for samtidig å arbeide frem en solid plan B?

Det vi trenger nå, er mer kunnskap om hvordan vi sikrer og styrker demokratiet vårt slik at vi står klar til å møte store og alvorlige samfunnsutfordringer og nye konflikter vi i dag bare har sett starten på og kun aner konsekvensene av.

Vi har behov for forskningsinfrastrukturer som kan gi nye og gode data om dette og vi trenger mer samarbeid mellom forskere, mediene og utdanningsinstitusjoner når dataene skal analyseres, tolkes og formidles.

En klynge i Bergen som retter oppmerksomheten mot betingelsene for en bærekraftig demokratisk utvikling kan ha en svært viktig rolle her.

Jeg heier og applauderer, og jeg bidrar gjerne.