Jeg så på meg selv som verdens minst politiske person. Så forsto jeg at alt i livet mitt er politikk.
Da jeg fikk norsk pass, visste jeg ikke at det kom stemmerett på kjøpet. Det er på tide å tømme sofaen for velgere.
- Irene Kinunda AfriyieGjestekommentator i BT og konsulent i Fargespill
Denne artikkelen er over ett år gammelKommentarValgdeltakelse er et tegn på at et samfunn har det bra. Derfor må vi få så mange som mulig til å stemme ved valget til høsten.
De to siste stortingsvalgene har deltakelsen ligget på 78,2 prosent. Det var altså over 800.000 som ikke brukte stemmeretten sin.
Tallene er problematiske. Det norske demokratiet er i fare når så mange av ulike grunner verken bruker stemmeretten eller forholder seg til politikk og debatter.
Statistikker og rapporter viser at det er særlig tre grupper som deltar minst ved valg: Personer med lite utdanning, ungdommer og personer med innvandrerbakgrunn.
De politiske partiene gjør for lite for å sikre disse stemmene. Målgruppene er ikke godt nok representert. Hvis noen kan representere dem på Stortinget, står de ofte på en usikker plass.
Debatt: Me i Høgre må slutte å seie idiotiske ting om 22. juli
Mediene gjør heller ikke nok for å nå disse menneskene. Det er for mye fokus på majoriteten, og altfor mye god journalistikk ligger bak betalingsmurene.
Kan vi alle ta ansvar for å inkludere sofavelgerne bedre?
En av de første tingene man lærer når man flytter til Norge, er at dugnad er typisk norsk og defineres som frivillig arbeid av betydning for fellesskapet.
Det utføres vanligvis i lokalsamfunn, men noen ganger på nasjonalt plan. Men hvor er dugnadsånden når det er valg?
Hvor er filteret til politikerne?
Hva hvis 20 prosent av alle som stemmer hadde tatt med seg en eller to personer til stemmelokalet – hadde ikke det løst valgdeltakelsesproblemet?
Selv en blank stemme er fortsatt en stemme.
I år vil jeg dele min personlige reise frem til jeg fant ut hvilket parti jeg skulle stemme på.
Det skal jeg gjøre i håp om å inspirere andre som meg til å stemme, og forhåpentligvis engasjere seg politikken.
Mitt engasjement startet etter da jeg var med på en lunsj sammen med noen venner.
Vi var en liten gjeng som fikk to nye medlemmer, og alle skulle introdusere seg selv. For meg ble det et øyeblikk som åpnet øynene mine.
Rett før det ble min tur, var det en politiker som introduserte seg.
«Er du også en politiker», spurte en av de nye, da det ble min tur.
Debatt: Ap slo ikke politisk mynt på 22. juli
«Nei, nei, nei, nei, jeg er den minst politiske personen du noen gang kommer til å møte», svarte jeg.
Så kom det raskt fra en av dem som kjente meg fra før: «Irene, du er den mest politiske personen hun noen gang kommer til å møte!».
«Du er ikke partipolitisk, men du er et politisk vesen», sa hun.
Den kommentaren satte i gang mange tanker hos meg.
Hvorfor har jeg alltid holdt meg unna politikk og politikere, når det påvirker livet mitt så direkte?
Norsk politikk påvirket meg til og med før jeg kom til Norge.
Humanitær bistand fra Norge hjalp meg sikkert da jeg var på flukt. Jeg kom til Norge som kvoteflyktning. Tallet som politikerne bestemte, hadde stor betydning for hvordan livet mitt skulle ende opp.
Det er mange ting i min hverdag i dag som er et direkte resultat av hva politikerne har bestemt – og slik er det for alle.
David Vogt: Er du i tvil før valget?
Alt er politikk.
Fra klærne vi går i, til vannet vi drikker, til hvilken kultur vi får oppleve.
At vi ikke lenger har helsestasjon i Loddefjord, er resultat av politikk.
Hvor mye alt koster, og hvor mye vi må betale i skatt. Hvordan vi kommer oss på jobb nå og i fremtiden blir bestemt av politikere. Skal Bybanen over Bryggen eller gjennom en tunnel?
Politikk er noe som angår oss alle, og det må flere forstå.
Politikk styrer hverdagen vår, men vi er heldige som bor i Norge og kan bestemme hvem som skal styre alt rundt oss på våre vegne.
Men for at demokratiet skal fungere, må alle med.
Da jeg fikk mitt norske pass, var det et stort bilde av meg i BT. «Nå er hun en av oss», sto det i avisen.
Men var jeg det?
Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at jeg hadde stemmerett, og heller ikke forstått viktigheten av å stemme.
Det er lett å klandre sofavelgerne og få dem til å skamme seg. Men jeg skulle ønske at noen hadde invitert meg med for å stemme den gangen.
Nå håper jeg å se den norske dugnadsånden når det er valg til høsten. Bruk stemmeretten din, og ikke stem alene.
