Demokratiets dansegulv

Alle svinger seg i Arendal. Men hvorfor skal staten bruke penger på å lobbyere mot seg selv?

Publisert: Publisert:
Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Foto: Marvin Halleraker

Demensvandring. DJ-battle mellom næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Vegar Solhjell (SV). «Pressekonferanse» med eksminister Per Sandberg og Bahareh Letnes. Lukkede bransjefester. Øl på Madam Reiersen.

Arendalsuka har noe for alle.

Dagbladets Marie Simonsen kaller det sommerleir for voksne. En eneste lang ekstrasending av Dagsnytt 18, skriver DN-redaktør Kjetil B. Alstadheim. Eller mer pompøst: «Et dansegulv for demokratiet», som grunnlegger og programsjef Øystein Djupedal liker å si.

Alle ironiserer over Arendalsuka. Alle drar dit likevel. Lemenmarsjen av organisasjonsfolk og maktmennesker eskalerer for hvert år. Statlige institusjoner har slengt seg på med full tyngde.

Hva får vi ut av det?

Les også

Sandbergs siste show

En av dem som er lei av det spørsmålet, er Eirik Løkke, rådgiver i den borgerlige tankesmien Civita.

«Nedsnakkingen av Arendalsuka har irritert meg – fordi uken i realiteten er en feiring av demokratiet», skrev han på Facebook torsdag morgen.

«Å lage en møteplass hvor tersklene for deltakelse og engasjement er så lav, er rett og slett fantastisk», fortsetter Løkke.

Det har han rett i. I Arendal får alle lukte litt på Oslo-gryten. Alt er gratis og åpent – hvis du klarer å skaffe et sted å sove da. For de freidige er makt i alle fasonger ekstremt tilgjengelig.

«Det er vanskelig å måle, men de fleste vil mene at det er veldig viktig», konkluderer Løkke.

Noen har selvsagt forsøkt å måle. Senter for studier av politisk kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har forsket på den årlige lobbyfestivalen.

«Hvem vinner og hvem taper på Arendalsuka», spør samfunnsforskerne Ketil Raknes og Dag Wollebæk.

Konklusjonen er en parafrase over statsviterguden Stein Rokkans oppsummering av maktforholdene i Norge.

«Stemmer teller, ressurser avgjør», skrev Rokkan.

«Deltakelse teller, ressurser avgjør», skriver Raknes og Wollebæk.

Hver tredje organisasjon som deltok på Arendalsuka i 2017, brukte mer enn 100.000 kroner. De som bruker mest penger, opplever å få størst gjennomslag. Alle får delta, men de sterkeste lykkes best, oppsummerer forskerne.

Sånn sett er Arendalsuka et slags Norge i miniatyr. Eller det sosiologer og lobbyforskere kaller Matteus-effekten, fritt etter evangeliet: Den som har, skal få.

Som vanlig får de mest brautende mest oppmerksomhet. Men hvorfor skal staten være en av dem?

Det er ikke overraskende at halvparten av aktørene på Arendalsuka er frivillige organisasjoner, eller at private influensere valfarter til Sørlandet for å oppsøke beslutningstakere.

Det er mer interessant at det offentlige utgjør en påfallende stor andel av deltakermassen, med 17 prosent.

Det er mer politi i Pollen enn en bynatt i Bergen. Statens vegvesen har gedigen stand og endeløse samtaler om transport. Staten er tungt til stede gjennom Bufetat, Riksantikvaren, Utlendingsdirektoratet, Folkehelseinstituttet, Kriminalomsorgen, Brønnøysundregistrene, Nav, Fylkesmannen med flere.

En slik deltakerliste blir fort dyr for felleskassen.

Omtrent da det siste nachspielet i Arendal fislet ut, stilte Geir Pollestad (Sp) et betimelig spørsmål til finansministeren: Hvor mye penger har egentlig statlige tilsyn, foretak, direktorat og så videre brukt på Arendalsuka?

Viktige oppfølgingsspørsmål vil være: Hva får staten ut av dette, og hvorfor skal staten egentlig drive lobbyvirksomhet med seg selv?

Universitetene har mangedoblet PR-budsjettet i Arendal. I fjor brukte Universitetet i Bergen (UiB) 40.000 kroner på stand og møtelokaler. I år brente de av 300.000 på leie av den ikoniske seilskuten «Statsraad Lehmkuhl».

Dette er nok et symptom på synlighetstyranniet som har rammet offentlige institusjoner. Skal du først se og bli sett, er Arendalsuka riktig plassering. Men det er lett å bli fartsblind når staten betaler.

For hva vil UiB og Nav og Statens vegvesen egentlig oppnå? Flere studenter? Flere klienter? Flere sjåfører? Og må rekrutteringen absolutt skje i Arendal?

Godt timet med oppstarten av påvirkningsfestivalen, kom to bøker om lobbyisme: «Jakta på makta» av Ketil Raknes og tidligere SV-topp Bård Vegar Solhjell, og «Lobby» av Katrine Gramnæs.

Begge er en slags hakkespettbok for politisk gjennomslag.

«Sosiologen Max Weber beskrev en gang politikk som langsom boring i harde planker», skriver Raknes og Solhjell. Det er et treffende bilde, mener de, fordi politikk består av lange og seige prosesser. Et annet funn fra lobbyforskningen, er at lobbyister bruker mye tid på politikere som allerede er enig med dem.

Begge deler kan overføres til Arendalsuka: Den viktigste jobben foregår resten av året, og det er en typisk tabbe å overfokusere på sin egen boble.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har et liknende råd: Ikke prøv å lobbe en politiker på Arendalsuka! Be om et møte senere, sier han til Morgenbladet.

Isaksen trekker likevel frem to vesentlige forskjeller på Arendalsuke og vanlig uke: Alt er samlet på et sted. I stedet for å dra hjem, drar man ut og tar en øl.

Det er nettopp det som er unikt med Arendal, og som de færreste klarer å oppnå i Oslo.

Arendalsuka er en ekstremt effektiv møteplass. Det var under Arendalsuka Grete Faremo (Ap) avsatte politidirektøren for åpen scene. Det var til Arendal Per Sandberg (Frp) måtte dra for å ralle om «Hamas-Støre» og «henrettelsen» av sin nye kjæreste.

Som Gunnar Mathisen i Geelmuyden Kiese sa til DN i fjor: Er du ikke i Arendal, så er du ikke relevant.

Alle vil være relevante. Derfor vil alle til Arendal. Så enkelt er det.

«Fremtiden ser lys ut for Arendalsuka», skriver Ketil Raknes og Wollebæk i rapporten sin. 96 prosent av deltakerne fra 2017 var sikre på at de skulle tilbake.

Suksessen er selvforsterkende. Kombinasjonen av politisk sirkus og vandrende folkemøte og muligheten til å bo i kollektiv med egne kollegaer er unik.

Pengefolk møter idealister, statsledere møter folk flest, det blir aldri tomt for vafler, og til slutt ender alle opp i baren på Madam Reiersen.

Alle får ikke danse. Som på ethvert annet dansegulv, er det noen swingers og noen attergløymer.

Mange bruker enorme ressurser uten å få noe igjen. Noen arrangementer er bare for spesielt inviterte. Noen må overnatte på luftmadrass i Grimstad eller i Dyreparken i Kristiansand og får ikke snakke med statsråder.

Alle får ikke danse, men alle får muligheten til å prøve seg.

Publisert: