Kulturutveksling, liksom?

Munnbind, overvåking og fengselsfølelse. Slik beskriver au pairer livet hos norske rikinger. Ordningen er moden for skraphaugen.

Eirin Eikefjord

Kommentator i BT

Det franske opphavsnavnet til au pair-ordningen kan oversettes med «på like fot». Det er fullstendig parodisk.

87 prosent av au pairene i norske hjem er filippinske kvinner. Ordningen inviterer til utnyttelse og misbruk. Slikt kan ikke staten legge til rette for.

Men hvorfor tviholder flertallet på Stortinget på at dette er «kulturutveksling»?

I forrige uke ble en rettssak mot fire rikfolk avsluttet i Oslo tingrett. Saken er et eneste langt argument for å skrote hele au pair-ordningen.

«Det var den dumme andre filippinske hushjelpen som hostet på maten eller på badet. Jeg har bannlyst henne fra huset inntil hun er bedre. Nå må hun bruke munnbind og engangshansker for å komme inn».

Kvinnen bak frustrasjonsmeldingen er milliardærfrue Joey S. Horn.

Hun er gift med styregrossist og Platou-topp Ragnar Horn. De har en formue på om lag 1,6 milliarder kroner, ifølge Kapital – nok til å kunne betale godt for hjelp i hjemmet, skulle man tro.

I stedet skaffet ekteparet to filippinske au pairer til å stelle den 400 kvadratmeter store villaen på Madserud i Oslo. Det er egentlig ikke lov å ha to om gangen, men ekteparet Horn allier te seg med et naboektepar for å lure systemet. Nå er de tiltalt for usann forklaring og flere brudd på utlendingsloven.

– Opplevde du deg som en datter i huset, spurte aktor Hans Petter Pedersen Skurdal en av au pairene under rettssaken.

– Nei. Jeg opplevde det som et fengsel, svarte hun, ifølge DN.

Au pair-ordningen ble innført i 1969 – etter at det norske tilfanget av hushjelper og husmorvikarer hadde nådd et historisk lavmål.
Rammene for oppholdet er maks fem timers jobbing per dag, lettere husarbeid og deltakelse på norskopplæring. Intensjonen er kulturutveksling og språkopplæring. Au pairen skal være som et familiemedlem.

Au pairene hos familien Horn forteller om kameraovervåkning, lange arbeidsdager og at de ble nektet norskkurs. Men det er ikke bare hjemme hos Horns vilkårene blir brutt. Med jevne mellomrom kommer lidelseshistorier om utnyttelse, tvangsarbeid og menneskehandel til overflaten. Men sånt er krevende å etterforske, det er stort sett ord mot ord, og sakene havner sjelden i retten.

Kritikk av au pair-konseptet er på ingen måte noen ny øvelse.

Sp har gjentatte ganger fremmet forslag om å avvikle hele ordningen. De har gode argumenter, men mangler politisk gjennomslag. Både Høyre, Ap, Frp og MDG stritter i mot.

Som en konsekvens av den rituelle kritikken, ble det i det minste innført en karanteneordning for vertsfamilier som bryter vilkårene i 2013.

I 2016 ble 29 personer ilagt slik karantene, ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er fire ganger så mange som året før. I tillegg er omlag 50 personer til vurdering, ifølge DN.

Det er en påfallende stor andel. Nesten 6 prosent av de involverte bryter altså betingelsene.

Hvorfor kan man ikke bare nekte dem å ha au pair igjen? Hvis denne ordningen faktisk er ment som kulturutveksling, er karantene en feig løsning.

– Det er feil å avvikle en hel ordning med bakgrunn i at det finnes enkeltfamilier som misbruker den, sier Høyres Siri Meling til Aftenposten.
Det kan så være. Men hva står egentlig igjen av den opprinnelige au pair-ordningen?

Kan hende det fortsatt finnes et snev av kulturutveksling hos enkelte familier. Men det er påtakelig at 1163 av 1336 au pairer kom fra Filippinene i 2015.

– De filippinske jentene har ord på seg for å være dyktige i jobben, diskrete og behagelige og er populære blant norske familier, sier Fafo-forsker Cecilie Øien til Forskning.no.

Øien står bak rapporten «På like fot? En evaluering av den norske au pair ordningen». Hun forteller at au pairene løser et likestillingsproblem i norske familier, og at det er stor etterspørsel etter «proffe» hushjelper fremfor unge, uerfarne jenter.

Her i Norge har vi tradisjon for å vaske dritten vår selv. Den trenden er nok over. Den relativt høye andelen au pairer, tyder på et betydelig marked for hjelp i hjemmet.

Men au pair-ordningen er løgnaktig. Begreper som «vertsmor» og «lommepenger» bidrar det til å kamuflere at det egentlig handler om et arbeidsforhold. Det blir ikke utvekslet mer kultur av at man nekter å definere au pairens plikter som arbeid.

Ragnar Horn er frustrert over at han brukes som en «posterboy» for alt som er galt med au pair-ordningen. Cry me a river. Den rollen har han skaffet seg helt på egenhånd.

Hvis norske rikfolk og andre tidsklemte vil ha hushjelp, har de råd til å betale en anstendig sum for det.

De fleste av dagens au pairer later til å være profesjonelle hushjelper. De bør behandles deretter - med de rettigheter og plikter det medfører.

Den norske staten må slutte å holde sin beskyttende hånd over et arrangement som forsyner norske milliardærer med billig vaskehjelp.

Au pair-ordningen er blitt et alibi for misbruk av billig arbeidskraft. Det er på tide å sende den til kulturutvekslingens evige jaktmarker.