Svineriet i parken

Dagbladet så «rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens». Høyesterett så kreativ omgang med fakta.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

KJENT MOTIV: Bildet av Ali Farah i Sofienbergparken fikk prisen for Årets bilde i 2008. CAROLINE DREFVELIN

I august 2007 ble somaliskættede Ali Farah slått ned iSofienbergparken i Oslo. Få minutter etter en telefon til AMK, kom ambulansenmed Erik Schenken og hans kollega til stedet.

Mens kollegaenstøttet ham mot ambulansen, trakk Farah ned buksen og urinerte. Spruten traffambulansemannen på sko og bukseben, og fikk ham til å utbryte «din gris» og«din tulling». Farah fortsatte å tisse på ambulansens bakskjerm.

«Toget har gåttfor denne herremannen», sa Schjenken. Ambulansefolket anså Farah som et«ordensproblem», og kjørte fra parken. Farah ble fraktet til legevakt i taxi,og deretter innlagt med indre blødning i hodet.

Dette er dennøkterne versjonen av historien, slik den er gjengitt av Norsk Høyesterett.

Les også

Schjenken vant over Dagbladet i Høyesterett

Dagbladetfortalte samme historie over flere dagers intens dekning— i betydelig mersvulmende ordelag.

Hvem ersvinet her? spurte TrudeRingheim i tittelen på sin kommentar. Hun spilte på at Farah ble kalt «dingris».

Haddy N’jieskrev om den skjulte rasismen som gjemmer seg hos oss alle og enhver.

«Du trengerikke være uttalt rasist for å begå en rasistisk handling», skriver hun.

«Det holder åvære ubevisst på eget grums. Mørk frykt med full spredning er farligere og mersmittsomt enn fugleinfluensaen som forsvant».

Den mørkefrykten for rasisme haddedefinitivt god spredning internt i Dagbladet.

Politiskredaktør Marie Simonsen opererte under tittelen «Skrekk og avsky». Kommentarenvar illustrert med et bilde av en Farah som lå blødende i parken, sammen med etbilde av daværende Hydro-direktør Eivind Reiten. Hadde Eivind Reiten liggetblodig og forslått i Hydroparken, ville selvfølgelig ingen ambulanse kjørtfra ham.

Nei, detambulansepersonellet så da de kom til parken, var en somalisk mann, menteSimonsen.

«Denne uken blevi tvunget til å se det vi ikke ville se. Det var rasismens stygge ogubarmhjertige konsekvens», fortsatte hun. «Fordi vi så det med våre egne øyne,måtte vi reagere»

Dagbladetsproblem, var at de faktisk ikke hadde sett noe som helst med egne øyne. De såakkurat det de ville se.

Noksåufrivillig ble Erik Schenken landets store symbol på hverdagsrasisten. Selv om Dagbladet ikke navnga ham,bidro arbeidssted, bilnummer og andre opplysninger til å identifisere ham foren større krets. Schjenken følte seg naturlig nok uthengt.

Han gikk tilsøksmål og krevde oppreisning for ærekrenkelse i 2010. Siden har saken rulletseg gjennom rettssystemet.

Spørsmåletfor retten har vært om Dagbladets beskyldninger om uforsvarligpasientbehandling, og om at ambulansepersonellets handlemåte var rasistiskmotivert, er vernet av ytringsfriheten.

Rettener delt på begge punkt, men flertallet i Høyesterett konkluderer med at omtalenav pasientbehandlingen – altså påstanden om at ambulansemennene skal ha forlattFarah livløs på bakken, og at han ikke ble forsvarlig undersøkt – må aksepteresinnenfor den journalistiske frihetens feilmargin. Det er et visst rom forfeilskjær og overdrivelser.

Ytringsfrihetenbeskytter imidlertid ikke påstandene om rasisme, mener flertallet.

Dagbladetkunne gjerne referere rasismebeskyldninger fra vitner, men ikke komme med såalvorlige påstander i lederartikler og kommentarer uten holdepunkt i objektivefakta.

«Svinerieti parken» kostet dermed Dagbladet 200.000 kroner i oppreisning, og en drøymillion i saksomkostninger for Høyesterett.

Ytringsfriheten er en romslig størrelse. Det skal mye til for at utsagnfremmet i media blir felt for å ha «krenket en annens ære», som det står iskadeerstatningsloven § 3-6. Ærener også vernet av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, somen del av retten til privatliv. Når slike saker kommer opp for domstolen, erdet ytringsfriheten og retten til privatliv som balanseres mot hverandre.

Vurderingenvil alltid være konkret. Men rettspraksis har etter hvert kommet til noengenerelle momenter og utgangspunkt:

Ytringsfrihetengir sterkt vern når en ytring gjelder forhold av allmenn interesse, når sakengjelder en offentlig person, når andres synspunkt blir videreformidlet, og nårdet foreligger sterke holdepunkt for at det som blir hevdet er sant.

Ytringsfrihetenmå oftere vike av hensyn til ære og privatliv når den allmenne interessen erbeskjeden, når det er media selv som fremsetter påstandene, og når det er svaktholdepunkt for at de er sanne.

Det er ikke akkurat noen livsfjern antakelse at Schjenken og kollegaenvar rasistisk motivert da de forlot den tissende mannen i parken.

Helsetilsynet iOslo og Akershus konkluderte for eksempel med at "summen av disseuttalelser blir vurdert som klart diskriminerende oppførsel og som kan forståsmed rasistiske overtoner".

Høyesterettsdommerensom mener Dagbladet har sitt på det tørre, legger vekt på at det ikke er kommetfrem noen akseptabel alternativ forklaring på hvorfor ambulansefolkene snakketog handlet som de gjorde.

Dagbladetmener vurderingene om skjult rasistisk motivasjon ikke lar seg motbevise.Problemet er at de heller ikke lar seg bevise.

Hva vi og Marie Simonsens og resten avDagbladet måtte mene, er og blir spekulasjoner. Det er bare Schjenkens kollegasom vet om det faktisk var rasistiske impulser som gjorde at Farah ble kalt forgris og tulling. Det kan like gjerne ha vært tissingen som hudfargen, og tvilenkommer dem til gode.

Aproposimpulser: Som en sannpressemann, reagerer Dagbladets sjefredaktør JohnArne Markussen sjablongmessig på dommen.

— En slik dom vil ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten.Det blir meget vanskelig heretter å snakke om hverdagsrasisme, sier han tilNRK.

Det enestedommen sier, er at pressen må ha solid faktisk grunnlag for å komme medbelastende påstander. Kravet er ikke særlig kontroversielt.

Ytringsfrihetenstår like sterkt som før. Dagbladet kan skrive om hverdagsrasisme så mye deorker. Dommen vil trolig ikke ha noen nedkjølende effekt på noen av dem.

Denmest radikale konsekvensen av dommen, er at den kan gjøre Dagbladet «merbevisst på eget grums».