Politisk justis
Amerikanske høyesterettsdommere er politiske A-kjendiser. De norske er en strengt bevoktet statshemmelighet. Kan uskylden vare?
- Eirin EikefjordPolitisk redaktør i BT
Denne artikkelen er over syv år gammelKommentarDødsfallet til den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalia førte til politisk splid og maktkamp i USA. Presidentvalgkampen ble plutselig piffet opp flere hakk.
Les også:
Jakten på justitiarius
I USA er Høyesteretts sammensetning pikant storpolitikk. Dommernes ideologiske tilhørighet er av enorm betydning for den politiske terrorbalansen.
I går pekte justisminister Anders Anundsen (Frp) ut Høyesteretts nye leder. Med Toril Øie har Norge fått sin første kvinnelige justitiarius, en posisjon som formelt sett er regnet som landets fjerde mektigste.
Skal vi dømme etter den offentlige oppmerksomheten, er denne milepælen i norsk statshistorie mindre viktig enn både Samefolkets dag, TV-serien Mammon og katten Jesperpus.
I Norge er Høyesteretts sammensetning og ideologiske tilhørighet en sak for spesielt interesserte fagnerder.
Hvor lenge kan de norske høyesterettsdommerne holdes unna det politiske spillet?
Her til lands er det ikke så fryktelig lenge siden det nærmest var justispolitisk blasfemi å antyde at Høyesterett lefler med politikk. Dommerne er først og fremst ansett som nøytrale fagpersoner. De blir knapt spurt om rettspolitikk når de blir ansatt.
Men noe skjer. Det ulmer i kulissene.
Både den nye Grunnloven og utnevnelsen av ny justitiarius har rettet viktig oppmerksomhet mot Høyesteretts politiske broddside.
«Den nye Grunnloven har gitt de dommere som ønsker det, et middel til selv å skape retten, i en grad vi knapt har sett tidligere, skriver Anne Robberstad, jussprofessor ved UiO, i en fersk artikkel i Lov og Rett.
Robberstad mener muligheten gripes i stort monn.
Hun ser en klar tendens til at enkelte dommere setter til side både loven og Stortingets klare intensjon – og erstatter det med sin egen mening. Professoren trekker blant annet frem flertallets avgjørelse i Acta-saken, som hun mener har «skjær av ren fanatisme».
- Les også: Grunnlovsbingo
— Det er noen som er hellig overbevist om at de har rett, sier Robberstad til Klassekampen.
Hun vil ikke navngi noen, men referansene i artikkelen viser at særlig to navn utmerker seg: Arnfinn Bårdsen og Jens Edvin Skoghøy.
Begge søkte stillingen som Høyesteretts øverste sjef. Ingen av dem fikk jobben.
Ved å lese høyesterettsdommer over tid, kan man plassere dommerne i et politisk landskap.
De amerikanske dommerne fordeler seg nokså tydelig langs en liberal-konservativ skillelinje – nært sammenfallende med om de er håndplukket av en demokratisk eller republikansk president.
Her til lands dreier det seg ikke om partipolitikk langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, men politikk i bredere forstand.
Robberstads gjennomgang kan tas til inntekt for en teori om at Høyesterett kan deles inn i to fraksjoner. De karikerte ytterkategoriene er de « statsvennlige» , som er lojale mot lovgiverviljen, og de mer « aktivistiske », som i større grad anvender internasjonale rettskilder og menneskerettigheter. Aktivistfløyen er mer tilbøyelige til å sette til side norsk lovtekst for et slags «greater good».
I Dag og tid rangerer jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde de seks som ville bli justitiarius langs en linje:
Skoghøy og Bårdsen er mest tilbøyelig til å overprøve Stortinget. Hans Petter Graver, tidligere dekan ved UiO, er mest tilbakeholden. Midt mellom finner vi høyesterettsdommerne Toril Øie og Karl Arne Utgård. Advokat Anders Ryssdal er en slags joker.
Øie er ikke bare en dyktig kvinne. Hun er også et trygt valg.
- Blir Norges fjerde mektigste. Det er omtrent det eneste vi får vite.
Norske høyesterettsdommere utnevnes av Kongen i statsråd, etter at et innstillingsråd har gitt sin faglige anbefaling. Når det gjelder justitiarius finnes ingen etablert metode. Her sier domstolloven at Regjeringen står «friere».
Senest i 2013 foreslo Anders Anundsen at Høyesterett selv skulle utnevne sin leder. Som justisminister valgte Anundsen å benytte friheten på en helt annen måte.
Han rigget et helt nytt opplegg med et eget rådgiverkorps på tre elitejurister. Vi må anta at de har kartlagt søkernes personlige fordeler og rettspolitiske syn, men det er vanskelig å vite.
Rapporten deres er holdt strengt hemmelig. Spillereglene er blitt til underveis.
Hvilken garanti har vi egentlig mot at valget av ny justitiarius var politisk motivert?
Vi står overfor følgende kombinasjon:
Høyesteretts sjef utnevnes gjennom en tilslørt og mystisk prosess - av det politiske organet regjeringen.
Høyesterett har større makt og mulighet til å skape rett enn noensinne.
Samtidig mistenkes enkelte av søkerne for å ta seg politiske friheter i doms form.
Man trenger ikke være så fryktelig konspiratorisk anlagt for å tenke seg at justisministeren vil foretrekke en justitiarius som er tro mot Storting og politikervilje – og at han samtidig ønsker å gi inntrykk av at valget er rent faglig.
Er det politisk aktivisme som finner sted i Høyesterett? Man kan like gjerne si snu på det og si at det er Stortinget selv som har lokket Høyesterett til å bli mer politisk ved å gjøre diffuse menneskerettigheter om til grunnlov og dermed rigget for mer rettsliggjøring.
- Les også: All makt i feil sal
En oppfatning av at Høyesterett driver politikk, vil uansett føre med seg krav om politisk utnevnte dommere. I ytterste konsekvens betyr det amerikanske tilstander.
Vi ser allerede tendenser: Før valget av Høyesteretts nye sjef, inviterte Anundsen seg selv til møte med Stortingets presidentskap «for en konsultasjon».
Hvorfor må vi ta i Stortinget med ildtang, spør jussprofessor Eivind Smith i DN.
Som jussprofessor Eirik Holmøyvik ved UiB og domstolsforsker Anine Kierulf påpeker: Å involvere Stortinget åpner ikke bare for en ny og ukjent politisk dimensjon, det etterlater flere spørsmål enn svar.
Det viktigste argumentet mot er hensynet til faglig uavhengighet. Enhver mistanke om politiske motiver og bindinger vil være svært uheldig for tilliten til Høyesterett.
Samtidig er ikke jusisministrens metode for å velge justitiarius akkurat tillitvekkende.
Prosessen rundt ansettelsen er ikke først og fremst et argument for mer politisk innblanding. Den er et argument for mer åpenhet, mer innsyn og mer ryddighet.
Hvis ingen sørger for det, står vi mellom to onder.
Og hva er egentlig verst: et politisk valg, eller et politisk valg som later som det er faglig?
