Et glimt av håp

La Nils Bechs versjon av «O helga natt» i «Skam» være øyeblikket vi tar med oss inn i 2017.

NYTOLKNING: La oss ta med Nils Bechs sublime sang inn i det nye året. Bære med oss følelsen den vekker, og la oss alle bli bitte litt forelsket i 2017, skriver artikkelforfatteren. Gonzales Photo/Stian S. Møller / Gonzales Photo/Stian S. Møller

Karin Hindsbo
Direktør for Nasjonalmuseet, tidligere Kode-direktør

TV-serien «Skam» bergtok oss i 2016. Mens vinteren ble mørkere og verden stadig mer morbid, lot vi oss oppsluke av kjærlighetsforholdet mellom Isak og Even. Vi forelsket oss i de to guttenes forelskelse. Serien vekket flere følelsesmessige reaksjoner som toppet seg i en ikonisk scene der musikeren Nils Bech synger sin versjon av «O helga natt». Der, midt i mørket, oppsto et magisk TV-øyeblikk. En følelse av håp.

«Skam» handler om livets mange barske realiteter, men også om dets vakreste øyeblikk. Sesong tre var i all hovedsak en skeiv sesong, der Isak kom ut av skapet som homofil. Vi fulgte ham i møte med omverdenen, kom tett på hans egne forbehold, andres og egne fordommer, og hans kvaler med å bekjenne sin legning til sin religiøse og psykisk syke mor. Etter hvert fikk vi også et spissfindig portrett av kjæresten Even og hans utfordringer som bipolar. Slik viser tredjesesongen av «Skam» hvordan det er å være utenfor de etablerte normene, i seksualitet og i sinn. Den ga oss eksempler på de små fordommene vi treffer på overalt, og de store parolene vi av og til har bruk for.

I sesongens mest betydningsfulle scene var det nevnte Nils Bech som satte rammen, etter initiativ fra regissør Julie Andem. Under en kirkekonsert, der Bech fremfører «O helga natt», omfavnes og aksepteres Isak som homofil av sin religiøse mor. Samtidig åpner Even seg for Isak, mens Isak aksepterer Even for den han er og overgir seg til kjærligheten. Komplekse problemstillinger nøstes opp på kort tid, men med Nils Bechs fremførelse som rammeverk oppleves øyeblikket som krystallklart.

De fleste av oss kjenner «O helga natt» som en klassisk, tradisjonsrik julesang, helst i Jussi Bjørlings versjon, men historien bak sangen er mer sammensatt enn man kanskje skulle tro. Den er skrevet i Frankrike av Placide Cappeaus, en vinhandler og poet på midten av 1800-tallet, på bestilling fra en prest. Selve musikken er komponert av den franske komponisten Adolphe Adam.

Teksten tar utgangspunkt i Jesu fødsel og oppstandelse, men er samtidig preget av poesi og folkelighet. De franske, revolusjonære idealene om frihet, likhet og broderskap er tydelige midt i det religiøse budskapet. Her er ikke Frelseren bare en religiøs frelser, men et symbol på frihet og en bredere forsoning mellom mennesker. Musikken skal ikke bare være vakker og pompøs, men sette en stemning for verdiene sangen bærer i seg og komponist Adam har av den grunn omtalt «O helga natt» som «den religiøse Marseillaisen». Derfor har sangen, til tross for dens umiddelbare folkelige popularitet, vært kritisert og stemplet som «radikal» i kirkekretser.

Les også

Er dette «Skam»-klippet det mest romantiske i norsk TV-historie?

Den gamle julelåten bærer altså opprinnelig på et budskap der religion danner bakteppe for større samfunnsmessige problemstillinger og en bredere forståelse og aksept mellom mennesker. Det er lett å glemme med sanger man hører så mange ganger og i så spesielle settinger, som en julesangklassiker, men det er nettopp dette budskapet Nils Bech vekker til live igjen i sin subtile fortolkning. Vi hører sangen på nytt. Ordene er de samme, men det er som om de betyr noe annet.

Når Bech synger denne sangen i en scene fylt med motstridende følelser, midt i en høytidelig pyntet kirke, skaper han umiddelbart et rom for aksept, ydmykhet og åpenhet. Gjennom en nedstrippet og androgyn fortolkning gjør han «O helga natt» til et stemningsmettet symbol på forsoning.

Lille julaften fortalte Bech på TV-programmet «Kvelden før kvelden» om sin egen oppvekst i Vikersund, om hvordan han ble mobbet og at det var vanskelig å være feminin, annerledes og homofil. En erfaring han har tatt med seg inn i arbeidet med «O helga natt»-scenen i «Skam». «Folk! Fall nu neder og hälsa glatt din frihet / O helga natt, du frälsing åt oss ga», lyder det velkjente omkvedet. I Bechs versjon er ikke dette en befaling, slik han opplever at det er i Bjørlings versjon, men «en bønn», sier han.

Og der man måte kan høre et snev av Marseillaisen i Bjørlings storslåtte og høytidelige versjon, er Bechs utgave åpen og ydmyk. Hans fremføring gjør den velkjente sangen til en kraftfull påminnelse om hvor viktig aksept på tvers av seksualitet, kjønn, sinn, fremtoning, kulturer og religion er. Et lysende eksempel på hvordan kunstneriske nytolkninger av klassisk kulturarv kan sette nye standarder, vekke nye følelser, skape ny relevans. Slik at vi gjennom kunsten kan revurdere verdiene i samfunnet vårt. Se bakover, men tenke fremover.

Slik traff Bechs «O helga natt» rett i følelsesregistret verden over. Tusen kommentarfeltmeldinger forteller om hvordan sangen rører. Også internasjonale seere fra land som Russland, Argentina, Frankrike, Italia og Kina har omfavnet serien og dette magiske øyeblikket. Selv ble jeg også sterkt grepet av disse TV-minuttene på tampen av 2016. Jeg skimtet et håp. Jeg merket forelskelsens fengslende grep, så godheten mellom mennesker, og fordommer falle. Jeg trodde på kjærligheten.

Les også

Islandske ungdommer elsker å snakke norsk – på grunn av «Skam»

Når verden viser seg fra sine skumleste sider, trenger vi slike vakre øyeblikk. Klare og merkbare, men samtidig nyanserte og finstemte. Slik kan kultur vise oss verdier uten å belære. Slik kan den gi oss fortolkninger av religion og livssyn uten å være ekskluderende. Slik kan den vekke følelser. Så la oss ta med Nils Bechs sublime sang inn i det nye året. Bære med oss følelsen den vekker, og la oss alle bli bitte litt forelsket i 2017.