Einar Gerhardsen var en gigant, men også en autoritær hardskalle

TV-serien om Norges «landsfader» er en sterk og fascinerende avkledningsmanøver.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

LANDSFADEREN: BT-fotograf Jan M. Lillebøs prisvinnende foto av Einar Gerhardsen, tatt i forbindelse med 90-årsdagen i 1987. «Skal du forstå Norge, og ikke minst Arbeiderpartiets underlige dans de siste 30 årene, må du forstå Einar Gerhardsen», skriver Frode Bjerkestrand. Jan M. Lillebø

NRKs TV-serie om norsk politikks aller største ikon er påkostet, grundig, høydramatisk og følelsesladd.

Produsent Erling Borgen tar seg ualminnelig god tid til å male ut historien om landsfaderen i «Einar - hele historien», og det kjennes riktig. For dette er også historien om Norge på 1900-tallet, og en del av fortellingen om hvem vi er i dag.

Skal du forstå Norge, og ikke minst Arbeiderpartiets underlige dans de siste 30 årene, må du forstå Einar Gerhardsen.

Det første som slår meg etter å ha sett de fire timelange episodene i NRK-spilleren, er et spørsmål: Hvorfor er ikke dette gjort for lengst?

Riktignok er det sendt dokumentarer om landsfaderens epoke før, senest serien «Da Einar Gerhardsen var statsminister» i fjor sommer.

Men ingen har kommet så tett innpå mannen, myten, makten og maktmisbruket som «Einar - hele historien».

Les også

Bergensstykket «Regn» er både universelt og nostalgisk, rørende og romantisk

Mange kilder, fra sønnen Rune Gerhardsen til tidligere partisekretær Martin Kolberg, har tydeligvis hatt et emosjonelt overveldende forhold til landsfaderen. Kanskje det først nå føltes greit å snakke skikkelig ut om ham.

Her faller tårene tett. Blant annet når de snakker om tiden hans i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, og da Werna døde altfor tidlig etter kreftsykdommen, bare 57 år gammel.

Eller da døden til slutt tok landsfaderen og, for 32 år siden.

KAMERATER: Sovjetunionens sterke mann Nikita Krusjtsjov og statsminister Einar Gerhardsen på Torget i Bergen i juli 1964. Gerhardsen fikk et godt forhold til den joviale partisjefen, midt under den kalde krigen. BT-arkiv/Birkhaug og Omdal

Selvfølgelig blir Gerhardsen idolisert. Den personlige historien handler om nære familiebånd, konen Werna og barna, om krig, savn, fare og risiko.

Han var raus og gammeldags og slave av sine rutiner i hjemmet. Ute var han sjenert og keitet, men samtidig ideologisk beinhard og ubrytelig.

Serien følger ham fra barndommen i lutfattige Oslo, via tiden som kommunist i de beinharde 1920-årene.

Videre til nær døden-tilværelsen i konsentrasjonsleir under Annen verdenskrig, til den iskalde krigen på 1960-tallet. Helt frem til rollen som mektig husspøkelse på Youngstorget til han var langt over 80 år gammel.

Men serien behandler også Gerhardsens aller mørkeste øyeblikk og egenskaper. Blant dem er overvåkningen av norske kommunister i over 30 år.

Les også

På 90-tallet begynte bergensere å danse i kebabkiosker og nedlagte fabrikker

For mange seere vil kanskje fortellingen om overvåkningen være en av de mest sjokkerende sekvensene i serien.

Her samarbeidet altså Norges største parti og regjeringsmonopolist med LO og politiets overvåkningstjeneste og den militære etterretningen om å overvåke landets venstreradikale, og gjerne deres ektefeller og barn i samme slengen.

Det hele ble kontrollert fra et hemmelig kontor på Youngstorget i Oslo. Overvåkningen var først og fremst et forsøk på å skape tillit hos våre nye allierte i USA. Amerikanerne stolte ikke mye på den tidligere kommunisten Gerhardsen.

Samtidig forsøker serien delvis å rasjonalisere elendigheten med Gerhardsens angst for kommunistisk kupp i Norge og retur til konsentrasjonsleiren.

ARBEIDERNES MANN: Statsministeren på besøk på sardinfabrikken på Askøy under valgkamp på 1960-tallet. BT-arkiv

Det henger ikke helt på greip. Ap hadde alene kontroll over hele maktapparatet fra sent 1940-tall og 20 år fremover. Faren for et kommunistisk kupp i Norge var ikke akkurat overhengende.

Paranoiaen og lovbruddene er i ettertid grenseløst pinlig for Arbeiderpartiet og hele Gerhardsens politiske adelskap. Og det er tankevekkende at det ikke fikk større rettslige eller politiske konsekvenser.

Men akkurat det sier vel litt om hvor hardfør myten om statsmannen Gerhardsen er. Pluss en hel del om en nasjons evne til å glemme - fort.

NRK-serien bidrar utvilsomt til å nyansere synet på giganten Einar. Han var en sann demokrat, men samtidig en autoritær hardskalle.

Han var myk som smør på hytteferie med familien, men samtidig totalt nådeløs mot sine aller nærmeste i politikken.

Tidligere partiformann Reiulf Steen og de tidligere statsministrene Johan Nygaardsvold, Oscar Torp og Trygve Bratteli kunne sagt en del om det, om de hadde vært i live i dag.

Alle ble utsatt for Gerhardsens bulldozer-taktikk, de fleste av dem fjernet fra viktige posisjoner.

Akkurat her er serien på sitt svakeste. Hvorfor det var nødvendig for Gerhardsen å bruke makt så brutalt, blir ikke forklart.

EINARS FAVORITT: Gerhardsen hadde avgjørende makt over ledervalg i Arbeiderpartiet lenge etter han var ute av politikken. Gro Harlem Brundtland var hans favoritt til ledervervet i 1981, og daværende partileder Reiulf Steen ble skjøvet ut i kulden. Erik Berglund

Under all støyen var likevel Gerhardsen preget av sterk rettferdighetssans, og en ambisjon om å løfte verdigheten for dem som hadde minst, og jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller.

«Fellesskapet» ble et mantra for ham. Det utgjorde kjernen i gjenoppbyggingspolitikken etter Annen verdenskrig. Og i en av episodene finnes et fint sitat fra ett av barnebarna hans, da Gerhardsen var en eldre mann, og kom til følgende, stolte erkjennelse:

«I dag har arbeidsfolk i Norge det godt», sa han.

Etter å ha sett serien sitter seeren kanskje igjen med den samme erkjennelsen. Alt vi nyter godt av i verdens beste land i dag, har ikke kommet rekende i en robåt.

Velferdsstaten er ikke sprunget ut av bedriftseiernes godhet og nåde, men av beinhard politisk kamp for anstendig liv og lønn. Der var Einar Gerhardsen helt i front i tidlige år.

Slik sett er serien en påminner om hvorfor trepartsmodellen er så viktig, og hvorfor fagforeninger har livets rett. Heller ikke i fremtiden vil vanlige lønnsmottakere få noe gratis.

Les også

Teatersjef Agnete Haalands siste familieforestilling er den dyreste hun har satt opp

En av menneskets verste egenskaper er den manglende evnen til å lære av historien, av fortidens tragedier, dumskap, fordommer og brutalitet.

Men like ille er det dersom vi mister kunnskapen om folk og organisasjoner som viste klokskap i svarte kriser, de som hadde vilje til å ofre liv og helse for noe mer enn bare sitt eget rentefond.

Den gang frihet handlet om basale rettigheter og kom med ansvar, og ikke ble definert som «søndagsåpne butikker» eller «fri fart på motorveien».

FOLKETALEREN: Serien bidrar utvilsomt til å nyansere synet på giganten Einar. Han var en sann demokrat, men samtidig en autoritær hardskalle. Han var myk som smør på hytteferie med familien, men samtidig totalt nådeløs mot sine aller nærmeste i politikken. Scanpix

Spesielt i disse dager er dyp historiekunnskap viktigere enn noen gang, fordi historieforfalskning er blitt utbredt folkesport.

Falske nyheter og bevisst manipulasjon flyr rundt ørene på oss som store, støyende måkeflokker.

Her er det viktig å holde hodet kaldt, og lese seg opp. Eller at du har tålmodighet til å sitte gjennom disse fire timene med norsk samtidshistorie.

For å forstå hvor vi skal, må vi forstå hvor vi kommer fra.

Derfor er fortellingen om Einar Gerhardsen så relevant og aktuell, fremdeles.