«Distrikts-Norge trenger ikke et slappere strandsonevern.»

Kommunalministerens ønske om større frislipp i strandsonen er dårlig nytt for folk flest. Og bryter med god Arbeiderparti-politikk.

Publisert Publisert
  • Stig Arild Pettersen
    Stig Arild Pettersen
    Kommentator i Bergens Tidende
«Det bygges ikke for lite i strandsonen i Norge i dag. Det bygges for mye, for spredt og uten grunnlag i gode, helhetlige planer», mener BT-kommentator Stig Arild Pettersen. Her hytter på Sprengsneset i Øygarden, som ble bygget i det som var avsatt som friområde.

Sigbjørn Gjelsviks (Sp) første medieutspill som nyslått kommunalminister kom som bestilt.

For er det én ting den utflyttede naustdølen misliker nesten like mye som Brussels makt over Oslo, så er det Oslos makt over distriktene.

Nå vil han at staten skal slutte å sette grenser for hvor folk kan bygge og bo.

– Vi treng ei differensiering av til dømes strandsonevernet, som gjer at kommunane bestemmer meir sjølv og som er meir tilpassa dei ulike tilhøva rundt om i landet, sa Gjelsvik til Klassekampen sist uke.

Forbudet mot bygging i strandsonen er tilpasset Oslofjorden, og ikke distriktene, mener han. Tesen er at et mer liberalt regime vil motvirke fraflytting og gjengroing av de kystnære bygdene.

Men Gjelsvik bommer med både diagnosen og medisinen.

Distriktskommuner har allerede stor handlefrihet i strandsonen. En ytterligere oppmykning vil være dårlig nytt for folk flest.

Gjelsvik er ikke den første som vil myke opp strandsonevernet, som siden 1960-tallet har begrenset bygging innenfor 100 meter fra sjø og vassdrag for å sikre allmennhetens interesser.

Solberg-regjeringen prøvde å svekke loven ikke bare én, men to ganger – og begge feilet.

Les hele saken med abonnement