Drap uten lik

Det er umulig å løse en drapssak når bevisene er borte. Det beste håpet for Trine Frantzen-saken er at politiet lærer av gamle feil.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Marvin Halleraker

Natt til 28. april 2004 ble lensmannskontoret på Os kontaktet av en trailersjåfør. Han hadde sett en haikende kvinne i veikanten ved Søfteland. Plutselig kom en mann løpende, og slengte henne hardt i bakken. Trailersjåføren stanset for å hjelpe, men snudde da han ble truet av en fyr som virket «forstyrret og helt ute av kontroll».

Politiet på Os fikk enda en telefon den natten. To timer seinere gjaldt det husbråk. En skjelvende, hysterisk kvinne med merker etter kvelertak på halsen hadde søkt ly hos en nabo.

Kvinnen var Trine Frantzen. Mannen som slengte henne i bakken var samboeren hennes. Men til tross for to alvorlige bekymringsmeldinger på samme kveld, lot politiet saken ligge.

Det var kanskje den første i serien av tabber som har preget etterforskningen av Trine Frantzens forsvinning.

FORSVUNNET: Trine Frantzen ble meldt savnet i mai 2004. Hun er fortsatt ikke funnet. Familien hennes har kritisert politiets etterforskning tungt, og mener saken ikke ble tatt på alvor fordi hun var rusmisbruker. Ørjan Deisz

Beskrivelsene ovenfor stammer fra politiets egen evalueringsrapport.

To uker etter disse hendelsene ble Trine Frantzen meldt savnet av en leder ved sosialkontoret. Det tok flere måneder før forsvinningen ble tatt alvorlig. Først etter at familien anmeldte politiet for tjenesteforsømmelse, ble saken etterforsket som et drap.

15 år seinere er Trine Frantzen fortsatt ikke funnet. Politiet har drevet offensiv selvpisking og lagt seg så flate som de er i stand til. Nå skanner de gravplasser på Øvsttun.

Det avhjelper ikke at en drapsetterforskning ble skuslet bort.

Les også

Hør BT 20: Trine Frantzen forsvann sporlaust for 15 år sidan. Kan vi endeleg få svar på kva som skjedde natta ho blei borte?

Hvert fjerde drapsoffer i Norge er en kvinne som blir drept av en partner eller ekspartner, ifølge drapsstatistikken til Kripos. 70 prosent av sakene har voldsepisoder i forkant, viser rapporten «Partnerdrap i Norge».

«Det blir som et totalt kræsj i hodet. Mannen prøver å gjenvinne kontrollen ved å ta livet av kvinnen», sa psykolog Terje Galtung til BT for noen år siden.

Det var ingen hemmelighet at Trine Frantzens samboer var voldelig. Flere vitner beskrev ham som sykelig sjalu. Politiet i Os fikk vite at han hadde truet med både drap og partering.

Det betyr selvsagt ikke at samboeren har drept Trine Frantzen. Men det betyr at politiet burde tatt såpass oppsiktsvekkende informasjon på alvor.

Men på lensmannskontoret i Os var alle enige om at det ikke var noen «grunn til å tro» at det hadde skjedd noe straffbart.

Verken vold eller trusler ble koblet til forsvinningen. Samboeren ble ikke konfrontert. Politiet somlet så lenge med å hente trafikkdata at materialet ble slettet.

Helt fra begynnelsen av låste de seg i troen på at Trine Frantzen var en surrete rusmisbruker som hadde rotet seg bort.

I flere måneder slumret etterforskningen videre i det sporet – «med noe lavere intensitet på grunn av ferieavviklingen».

«Savnetsaker er utfordrende fordi de befinner seg i et spenningsfelt mellom ordinære saker og drapssaker», skriver politiet i evalueringsrapporten, som blant andre er signert nåværende politimester Kaare Songstad.

Mangelen på informasjon gjør det krevende å avgjøre hvor politiet skal legge seg mellom disse ytterpunktene. Erfaringen er dessuten at de fleste savnetsaker «ordner seg».

Først da privatetterforsker Ola Thune og et team fra TV-produksjonen «Savnet» dukket opp, gikk politiet kritisk gjennom alle hullene i saken.

Én setning i Thunes bok «Byen vest for loven» oppsummerer egentlig problemet:

«Etterforskningen må betegnes som svært mangelfull, først og fremst fordi den ikke kom skikkelig i gang før det var altfor seint», skriver han.

Les også

– Det er ikke en forsvunnet sykkel man leter etter, men et kjært familiemedlem

Kort tid etter at politiet startet selvransakelsen etter Trine Frantzen-saken, forsvant to andre kvinner i Bergen sporløst.

Den ene var Dung Tran Larsen. Den andre var Rebecca Rist.

22 år gamle Dung Tran Larsen ble borte få dager etter at hun fødte sitt andre barn. «Det er noe med den saken», tenkte politiinspektør Tore Salvesen. Straks telefonen kom, lot han lørdagsavisene ligge og kjørte til kontoret.

Siden har politiet lett med likhund, brent en gris, vært i Vietnam. De har dykket i Rongesundet, samarbeidet med synske og hakket opp en hel hage.

Selv om Dung fortsatt ikke er funnet, er det lite å si på innsatsen.

Les også

Dung-saken: I dag er det ti år siden dette bildet ble tatt

Rebecca Rist (27) hadde samme sosiale profil som Trine Frantzen. Begge var rusmisbrukere, begge hang med voldelige menn. Det var verken lik eller åsted å undersøke da de forsvant.

Den store forskjellen er at politiet tok forsvinningen på alvor. Politihunder og dykkere rykket ut, mobildata, vitner og DNA ble hanket inn.

Etter ni dager ble Rebecca Rist funnet død bak en trafokiosk i Breisteinvegen. En mann ble raskt pågrepet. Nå er han dømt. Moren hennes har en grav å gå til. Politiet hadde lært.

Nåværende VG-redaktør Gard Steiro stilte et vesentlig spørsmål da han skrev om saken i BT: Hva hadde skjedd om politiet hadde vist tilsvarende innsatsvilje den gang Trine Frantzen ble meldt savnet?

Les også

Lå naken bak trafokiosk

I desember 2018 ble Frantzen-saken nok en gang TV-materiale, denne gangen i dokumentarserien «Insider».

En ny teori ble lansert: Trine ble drept av en «Judas-dose» – et dødelig skudd forkledd som en overdose. Deretter skal hun ha blitt fraktet til kirkegården på Øvsttun og dumpet i en av de nye gravene, ifølge en oppsummering i Dagbladet.

Det er der politiet leter nå.

GRAVSKANNING: En spesialskanner fra Danmark er på plass ved Øvsttun gravplass. Den skal gjøre nye søk etter Trine Frantzen i ulike 12 graver. Alice Bratshaug

97 prosent av alle drap i Norge blir oppklart, men 32 saker står fortsatt uløst. Flere forblir mysterier fordi det aldri er funnet noe lik.

Det er mangelen på svar som gjør disse sakene så spesielle. Hva skjedde egentlig med Dung Tran Larsen? Hvor er Trine Frantzen? Hvor ble det av Belur Sardar?

I psykologien kalles det Zeigarnik-effekten: Det uavklarte gjør det umulig å slå seg til ro.

«Jeg vet at noen vet hva som skjedde. Og jeg vet av erfaring at fasiten er veldig enkel. Utrolig enkel», sa politiinspektør Tore Salvesen til meg etter at Dung Tran Larsen forsvant.

Salvesen har nok rett, og han er en sånn som biter seg fast. Nå har han ansvar for Trine Frantzen-saken. Men det hjelper lite når bevisene ble rotet bort for 15 år siden.

Bevisene på at Rebecca Rist ble drept, var sår i muskulaturen på halsen og punktblødninger i venstre øye – klassiske tegn på kvelning.

Selv om politiet finner Trine Frantzen, vil slike tegn ha gått tapt. DNA etter en gjerningsperson vil være vasket vekk. Mistenkelige mengder morfin i blodet lar seg ikke lenger påvise.

Når bevisene er borte, sporene kalde og vitner døde, er det nærmest umulig å løse en drapssak.

Det beste som kan komme ut av Trine Frantzen-saken er at etterforskerne tar lærdom av sine egne feil. Politiet kan ikke ta lett på savnetsaker.