Tilbake til uavgjort

KrF dumper Ap. Nå kan det meste skje i bergenspolitikken.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

GÅR: KrF har forhandlet om byrådssamarbeid med Ap, Venstre, SV og MDG i flere uker. Nå forlater de samarbeidet. Eirik Brekke

Så ble KrF presset inn i nok et veivalg. Denne gangen i Bergen. Ingen burde bli overrasket over at svaret ble nei til venstresiden og ja til høyresiden. Men et brudd er alltid dramatisk.

Nå kan det fort bli Harald Victor Hove (H), ikke Roger Valhammer (Ap), som danner byråd. Kanskje mener KrF helt på alvor at de ser for seg å være i opposisjon. Historien tilsier likevel det motsatte.

Etter Hareides skjebnehøst, var det godt kjent at Bergen er et blått KrF-land.

Men det satt langt inne å forlate dagens byrådssamarbeid. Dette kunne gått begge veier, og et mer eller mindre stabilt Valhammer-byråd røyk helt i siste sving.

Gjennomslagene i skissen til en plattform skal isolert sett ha vært mer enn gode nok for KrF. Problemet var at de øvrige partiene, ikke minst SV, også måtte få sin vilje i andre saker.

Standardfrasen at «den politiske avstanden var for stor» er antakelig en god oppsummering av hva som har skjedd. I alle fall om vi legger til at Høyre intenst har minnet alle nivåer i KrF om den avstanden den siste ukene.

Det er gode grunner til at KrF takket for seg for denne gang. Den store saken til Ap – gratis SFO – er KrF imot. Avtrykket et slikt byråd ville sette, ville være et godt stykke unna det KrF står for.

Det handler om de store konfliktlinjene, som synet på private velferdsleverandører. Og den totale pengebruken. Etter hvert ble det sådd tvil om skissen var realistisk.

I tillegg har det vært strevsomt å ha fem partier i forhandlingsrommet. Alt har tatt fryktelig lang tid. Ikke bare fordi uenigheten har vært så stor, men fordi så mange mennesker skulle bli enige.

Det har tæret på tålmodigheten til flere enn KrFs utsendinger i forhandlingene.

Men alt i alt sa KrF nei fordi partiet ville blitt minstemann i et byråd med tyngdepunktet godt til venstre.

I ettertid er det lett å forklare hvorfor dette ikke gikk, men alt tyder på at det kunne bikke begge veier. Partiet gikk inn i forhandlingen med en intensjon om å gå i byråd med SV.

Hvor mye hadde Høyres lokkemat å si for beslutningen? Selve listen over mulige gjennomslag hadde neppe særlig betydning, isolert sett. Men Høyre har nok hatt større innflytelse enn KrFere liker å innrømme.

Det minner i grunn litt om det som skjedde i fjor høst: En kontinuerlig foring med argumenter og fristelser, på alle nivåer. Særlig når vi her snakker om et partilag som egentlig trives best på høyresiden, hvor mange leter etter argumenter for å sige tilbake til hjemlige trakter.

Selvsagt har vissheten om at det finnes et alternativ på den andre siden hatt betydning. Så maktsøkende er faktisk KrF.

Hvis Høyres alternativ reelt sett er grønt og stabilt nok, er veien nå kort for å støtte et Hove-byråd. Forutsatt at det blir parallell utredning av tunnel- og Bryggen-alternativene for Bybanen mot Åsane.

Nå er det opp til Senterpartiet hvem som får makten i Bergen. Bare det er i seg selv en seier for KrF. For en gangs skyld er ikke alt opp til dem.