Seks råd til fremtidens kulturhovedstad

Om 16 år kan Bergen bli europeisk kulturhovedstad igjen. Forhåpentlig tryner ikke prosjektet fra start.

Publisert Publisert

ÅPNINGEN FOR 20 ÅR SIDEN: Mye tyder på at kulturfeltet trenger ett, stort felles prosjekt å samle tankene om. Å bli europeisk kulturhovedstad kan være et sånt, mener Frode Bjerkestrand. Foto: Arkivfoto: GIDSKE STARK

  1. Leserne mener

Skal Bergensregionen sikre seg status som europeisk kulturhovedstad i 2036, bør første mål være å unngå å gjøre gamle tabber en gang til.

Det var en av hovedkonklusjonene etter kulturbykonferansen i Bergen denne uken.

Grieghallen var full av folk som diskuterte hvordan Bergen kan løfte seg selv etter håret igjen, uten å grine altfor mye over alle ressursene som forsvinner til Oslo.

Mye tyder på at kulturfeltet trenger ett stort, felles prosjekt å samle tankene om. Å bli europeisk kulturhovedstad kan være et sånt.

Det er 20 år siden forrige gang Bergen hadde statusen. Å ta en fot i bakken, kan være nødvendig.

Det er ikke fritt for at ryktet etter KB2000, som det ble kalt, er frynsete i enkelte kretser. Noen husker best personkonfliktene og kritikken om fifferi og fest for de få.

Men myter og fordommer er dårlige drivere for en region med ambisjoner. Spesielt når de står i veien for nytenkning og store muligheter.

Les også

Bergensregionen fortjener en kultur-opptur

AVSLUTNINGEN FOR 20 ÅR SIDEN: Åsne Sunniva Søreide under avslutningsseremonien for 20 år siden. KB2000 har hatt fine, langsiktige effekter. Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), kompetansesenteret for musikere (Brak) og Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) er ektefødte trillinger av kulturbyåret.ARKIVFOTO: JAN M. LILLEBØ

For KB2000 har hatt fine, langsiktige effekter. Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), kompetansesenteret for musikere (Brak) og Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) er ektefødte trillinger av kulturbyåret.

I tillegg fikk BIT Teatergarasjen, Oktoberdans og Borealis gode løft den gangen for 20 år siden.

Dessuten er det noe lettbent å fnyse av muligheten for å markere Bergen som internasjonal kulturby i et helt år, og få tilført noen hundre millioner kroner til kultur, innovasjon og markedsføring av regionen.

Det kan gi byen mange nye arbeidsplasser for kunstnere, kulturarbeidere og ansatte i underholdnings- og reiselivsindustrien.

I tillegg kan det få fart på planleggingen av sterkt ønskede kulturscener, fra Kjødehallen på Verftet til byarena på egnet tomt.

Men da må Bergen lytte litt til Rolf Norås. Han er tidligere kultursjef i Stavanger kommune, og var strategidirektør for byens kulturbyår i 2008.

Han har skrevet boken «Hva ville du gjort annerledes hvis du hadde visst det du vet nå?». Der undersøker han erfaringene fra tolv europeiske byer som har hatt statusen, fra Bergen og Stockholm, til Tallinn og Liverpool.

Her beskriver han de skumleste kulturbyfellene.

1. Skaff nok penger. Budsjettoversikten over hvor mye penger de tolv byene hadde til rådighet, er talende. Her ligger Bergen desidert nederst, sammen med Tallinn (2011). Begge hadde cirka 100 millioner kroner i budsjett.

Selv justert for prisstigning, er dette skralt. Til sammenlikning hadde Stockholm 600 millioner kroner i budsjett (1998), og Liverpool hele 1,4 milliarder (2008), rundt regnet.

Bergens politikere og kulturfelt bør allerede nå begynne å bearbeide sine sponsorer, rikspolitikere, regjeringsfolk og kulturdepartementet. Å gjøre kulturbyåret til et spleiselag med staten, er kanskje en av de tyngste oppgavene.

Les også

Å bli kulturhovedstad er bra. Å bli kulturhovedstadsregion er bedre.

2. Få kommunen med på laget. Et felles problem for de tolv byene var å skape skikkelig deltakelse og entusiasme hos hjemkommunen, underlig nok.

Foreløpig ser det ikke ut til å være et uoverstigelig problem i Bergen. Det var tross alt kommunen som arrangerte kulturbykonferansen denne uken.

Om fremtidige politiske regimer er like velvillige, gjenstår å se.

3. Tiden før. Ett av rådene fra forrige gang Bergen var kulturhovedstad, var å bygge tettere relasjoner og samarbeid mellom kulturfeltet og kommunen.

Det er synd dersom kulturinstitusjonene og politikerne har helt ulike oppfatninger om ambisjoner og mål før den første åpningssalutten går.

Her kan Århus være et godt forbilde. Danmarks nest største by mener fremdeles at det viktigste med hele kulturbyåret i 2017 var de ti årene med planlegging. De brukte byen på å knytte 18 nabokommuner tett til prosjektet, til at eierskapet ble forankret bredt over hele Midt-Jylland.

Alle skulle få sitt kakestykke. Den typen raushet er også viktig at Bergen lærer seg.

4. Tiden etter. Flere kulturhovedsteder uttrykker sorg over at all kompetansen som blir bygget opp over mange år, bare forsvinner etter at kulturbyåret er ferdig.

Skal Bergen forsvare en ny kulturhovedstad-søknad, må byen ha en plan for hvordan alle de bra folkene kan lokkes til å bli værende i årene etter.

Les også

De lettkrenkede kjøper ikke hva som helst

5. Primadonna-faktoren. Her er Norås-undersøkelsen nådeløs: Altfor ofte er kulturprogrammene preget av svakt lederskap og arrogante ledere, og av politikere som ikke klarer å holde fingrene unna det kunstneriske.

Noen ganger er altfor mange folk involvert på alle nivå, noe som er en oppskrift på uklare linjer og røff konflikt.

Så jakten på kloke, kompetente, erfarne og gode lagspillere og ledere til kulturbyåret bør ikke komme i gang for seint.

6. Vær deg selv. Rolf Norås’ råd til alle fremtidige kulturhovedsteder er å ikke kopiere noen andre, men fremheve sine egne fortrinn og ideer.

Dette bør vel ikke Bergensregionen ha altfor store problemer med.

Publisert