Helt krise

Frp-eres «ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti» er blitt til lærebok om krisehåndtering. Men hvorfor mister folk hodet når krisen rammer?

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

KRISEHJELPER: Ove Vanebo sammenlikner kriser med slåsskamp med kniv i en telefonkiosk. Kroppen reagerer deretter. Panikk, desperasjon, følelsen av å være jaget. Vanebo har skrevet en bok om krisehåndtering og har selv vært med på «plenty av galskap». Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Ikke lyg. Ikke si dumme ting.

Rådene for folk i krise er nokså banale og fullstendig logiske.

Ikke skjell ut folk. Hvis du insisterer på «ingen kommentar», virker det som du har noe å skjule.

Det som er både gåtefullt og fascinerende, er hvordan folk – drevne og dyktige folk, med gode rådgivere og tung erfaring – mister hodet og gjør de samme feilene.

Lyger. Sier dumme ting. Skjeller ut folk.

Hvorfor oppfører folk seg som hodeløse høns når de skal takle en krise?

Det forsøker Ove Vanebo å svare på i den ferske og nokså pessimistisk orienterte «Krisehåndboka».

Vanebo var formann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) da Trond Birkedal ble tatt for snikfilming av unge gutter i dusjen. I 2016 ble han statssekretær for Frp i Justisdepartementet. Nå er han arbeidsrettsadvokat.

Han har altså vært med på «plenty av galskap».

Boken starter friskt med opptegnelser fra Frps skrekkår 2011. Vanebo våknet i Thailand etter en fyllekule som var så smertefull at han hadde lyst til å dø. «Etter det ble alt bare verre».

I boken prøver han å forklare hvorfor kriser sklir ut både i Frp og andre steder.

Forsvaret trodde at de kunne legge lokk på hva som egentlig skjedde da milliard-fregatten «Helge Ingstad» ble knust mot et tankskip. Politiledelsen i Bergen tenkte kanskje at Monika-saken ville blåse over hvis de stakk hodet i sanden.

Frp-ledelsen ble varslet om Birkedal-saken, men overlot et 15-årig overgrepsoffer til seg selv. NRK brukte en uke på å beklage jødesvin-sketsjen. VG har fått alvorlige omdømmeproblemer etter dekningen av «Sofies» dans med Trond Giske.

Det er håndteringen som avgjør om en sak blir en skandale. Og dårlig håndtering kan forklares av en slags hjernelammelse som krisen fører med seg.

Les også

Kvinnen som danset med Giske på barvideo: – Jeg sa til VG at jeg ikke ønsket å medvirke i saken

Ove Vanebo sammenlikner kriser med slåsskamp med kniv i en telefonkiosk. Kroppen reagerer deretter. Panikk, desperasjon, følelsen av å være jaget.

Reptilversjonen av hjernen – fryktsenteret – tar kontroll. Det gir et reaksjonsmønster som er mer tilpasset flukt fra farlige dyr på savannen enn smarte og finjusterte uttalelser i media. Dermed går det ofte galt.

Når frykten styrer, klarer man ikke tenke iskaldt og rasjonelt. Selv blant proffene går angst hardt ut over hjernekapasiteten.

I boken beskriver tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise denne mentale unntakstilstanden. Han måtte gå av etter alvorlige #metoo-saker og følte at verden raknet.

«Folk uten erfaring skjønner ikke hvor lite rasjonelt du tenker under en krise», oppsummerer han.

Det er forståelig at folk mister hodet i en krisesituasjon. Derfor må man helst tenke litt i forkant.

Sånn har det ikke vært i Frp.

I «Krisehåndboka» får partifeller faktisk en særlig takk for «sin ubehøvlede oppførsel og grenseløse idioti». Det har gitt Vanebo mengdetrening i krisehåndtering og et stort antall eksempler.

Et kjapt historisk sveip: I 2011 sprakk Birkedal-saken, Bård Hoksrud kjøpte seksuelle tjenester i Øst-Europa, Carl I. Hagen mistet førerkortet etter røff omgang med fotgjengere, og partiet reagerte ufølsomt og klønete på terrorangrepet 22. juli.

I 2018 måtte justisminister Sylvi Listhaug gå av etter en formidabel feilvurdering på Facebook. Per Sandberg mistet fiskeriministerposten på grunn av eskapader i Iran. Ulf Leirstein sendte porno til en mindreårig. Mazyar Keshvari jukset med reiseregninger. Helge André Njåstad lekket konfidensielle opplysninger.

Merkelappen «grenseløs idioti» er nokså treffende.

Man skulle jo tro at så mange tabber i samme organisasjon ville gitt en læringseffekt. Sånn er det visst ikke.

Generelt er evnen til å lære av andres feil temmelig begrenset. Dessuten har hver krise sin egen dynamikk, og det er ofte umulig å forutse hvordan den vil spille seg ut både internt og offentlig.

I boken er journalistene fremstilt som den store fienden.

Bare for å nyansere litt: Journalister er ikke bare blodsugere som vi «ta» folk med «skitne triks» og gjøre enhver bagatell til skandale.

Å forklare journalister hvordan en sak henger sammen er ofte en bedre strategi enn å forsøke å fordreie sannheten og holde informasjon skjult.

Den store lærdommen i «Krisehåndboka» er at folk i krise må søke hjelp.

Det er umulig å vurdere sin egen situasjon nøkternt og kritisk. Man klarer ikke å tenke klart. Det er lett å få panikk eller bli selvrettferdig eller undervurdere hvor ille ting fremstår fra utsiden.

Å søke hjelp er et fornuftig råd, og trenger ikke være ensbetydende med PR-byråer og advokater som skriver regning med gaffel. Norsk offentlighet trenger virkelig ikke enda flere teflonlag med kommunikasjonsfolk rundt ledere og toppfolk.

Poenget er at det alltid er nyttig å diskutere saken med en nøytral part. Noen som ikke selv kjenner krisen på kroppen og som kan bedømme situasjonen objektivt og rolig. Og ikke minst: Noen som ikke snakker deg etter munnen, men som tør stille kritiske spørsmål.

Hvis topplederen for en strengt hierarkisk organisasjon som Forsvaret eller politiet har fått en dårlig idé, er det ikke sikkert de på innsiden tør gi beskjed om det. Både «Helge Ingstad»-havariet og Monika-saken viser at det hadde vært smart å alliere seg med rådgivere fra utsiden av organisasjonen.

Folk i krise trenger djevelens advokat, ikke en heiagjeng. Og hvis de blir stående alene, kan de fort si dumme ting. Eller lyge.