Når helten velter

I BIFF-filmen om Julian Assange begår Wikileaks-gründeren karakterdrap på seg selv.

BIFF-FILM: I dag er Wikileaks ikke lenger ansett som et journalistisk fyrtårn. Paradoksalt nok er det Julian Assange selv som har bidratt til fallet, skriver Frode Bjerkestrand. VALENTIN FLAURAUD / X02511

Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som er i full gang fra onsdag, er blitt landets største filmfestival. En av grunnene til det, er den viktige jobben med å vise aktuell og kontroversiell dokumentarfilm som rister i fasttømrede oppfatninger.

En sånn film er «Risk» av regissør Laura Poitras, som vises første gang lørdag. Poitras vant Oscar for dokumentaren «Citizenfour» i 2015, om varsleren Edward Snowden. Denne gangen setter hun linsen på Wikileaks-leder Julian Assange. Det er ikke noe hyggelig helteportrett. Tvert imot.

Filmen har fått stor internasjonal oppmerksomhet, fordi den smelter glorien av en av internett-epokens helter. En talende sekvens stammer fra 2016, der Assange vurderer de to amerikanske presidentkandidatene.

I en scene påpeker han at «Hillary Clinton er en krigshisser», men at «Donald Trump kun er uforutsigbar».

Les også

ASSANGES DILEMMA: Bli sittende, eller komme ut?

Scenen er viktig, fordi den sier noe om hva Assange selv mente var Wikileaks viktigste oppgave i oppkjøringen til valget; å undergrave Hillary Clinton.

Den biten er forståelig sett fra Wikileaks’ antikrigs-perspektiv. Da Clinton var utenriksminister i Obamas regjering, ble hun regnet for å være litt av en «hardliner», med bombingen av Libya som strategisk lavmål.

I mars 2016 slapp Wikileaks 30.000 søkbare eposter fra Clintons private server fra perioden da hun var utenriksminister. Tidligere FBI-direktør James Comey har vitnet for en senatskomité at det sannsynligvis var Russland som forsynte Wikileaks med epostene, i den hensikt å påvirke den amerikanske valgkampen.

Underforstått: Wikileaks lot seg bruke i et formidabelt kaldkrigsspill.

Hvorfor transparens-forkjemperne i Wikileaks skulle bry seg mindre om Trump, er ubegripelig. En ting er at Trump er personlig uegnet til å fylle presidentrollen, og langt fra er en åpenhetens hvite ridder. En annen faktor er hans tidligere meritter som bestyrer av et lukket forretningsimperium.

Hvorfor har ikke de mange tusen hackerne i Assanges system skaffet til veie informasjon om Trumps samarbeid med russiske oligarker og politikere, og om skattelikningen, som han nekter å frigi?

Organisasjonen har valgt å sitte forbausende stille. Det styrker inntrykket av at Wikileaks ikke er en nøytral organisasjon, som utelukkende har edle og upartiske formål.

Les også

AMERIKANSK AVIS: Putin ga direkte instruksjoner om å svekke Clinton.

Hva Julian Assange mener om at hans organisasjon hjalp Trump til Det hvite hus, gir ikke filmen svar på. Dette er litt av filmens svakhet. Som utelukkende observatør og ikke journalist, avskjærer også Poitras sine egne muligheter for å stille hovedpersonen slike kritiske spørsmål.

Slik illustrerer filmen Wikileaks-bevegelsens problem. Etter de globale mediehusenes forfall etter terroren i USA i 2001 og invasjonen i Irak to år etter, ble Wikileaks sett på som journalistikkens redningsbåt.

Organisasjonen sto kompromissløst på «sannhetens» og åpenhetens side, og gjorde det ved å publisere absolutt alt hemmelig materiale den kunne komme over.

I dag er Wikileaks ikke lenger ansett som et journalistisk fyrtårn. Paradoksalt nok er det Julian Assange selv som har bidratt til fallet. I hele seks år gjemte han seg i den ecuadorianske ambassaden i London, i skjul for alvorlige voldtektsanklager fra to svenske kvinner.

Som forklaring på hvorfor han ikke ønsket å dra til Stockholm for å forklare seg, brukte han angsten for at svenskene skulle utlevere ham til USA.

I filmen uthuler han dette motivet på nokså platt måte. Han kaller voldtektsanklagene en «radikal, feministisk konspirasjon», og fremstår som en kynisk mannssjåvinist.

Les også

MATHIAS FISCHER: Hvor er russerne?

«Risk» er en nådeløs film. Julian Assange har sluppet Laura Poitras tett innpå seg i kompromitterende situasjoner. Fremdeles sitter han i selvvalgt asyl i London, lenge etter at den svenske etterforskningen mot ham er lagt til side.

Han fremstår som paranoid, forfengelig og selvrettferdig. Til og med lattervekkende, i en merkelig scene der han blir intervjuet av popstjernen Lady Gaga. Etter så mange år avskåret fra den virkelige verden, er det kanskje ikke rart vurderingsevnen forvitrer.

Det som kanskje smerter hovedpersonen mest, er at han har fått konkurranse. Edward Snowden er varsler-verdens nye helt, etter at han lekket omfattende informasjon om den ulovlige virksomheten til amerikanske etterretningsorganisasjoner, og det hemmelige samarbeidet med aktører som Facebook, Apple og Google.

Forskjellen er at Snowden valgte gammeldagse mediehus som The Guardian og New York Times til å redigere og sikre materialet, før det ble publisert. Dermed viste han at han er en mindre selvopptatt og mer ansvarlig varsler enn Assange. Og at tradisjonell journalistikk fremdeles har en viktig funksjon.

Wikileaks er en viktig del av nyere politisk historie. Men Laura Poitras’ film viser også hvor skjøre slike organisasjoner er, når lederfiguren selv står i veien for sine idealer. Derfor er «Risk» så vond å se på.