Virkelighetens teater

Hvilken av forfattersøstrene skal man tro på? Vigdis eller Helga Hjorth? Spørsmålet er om Den Nationale Scene kan gi klarere svar.

OMSTRIDT ROMAN: Regissør Kjersti Horn, teatersjef Agnete Haaland og forfatter Vigdis Hjorth skal lage teater av romanen «Arv og miljø». Jo Straube

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Hvor går grensen mellom kunst og virkelighet? Hvem sin virkelighetsoppfatning veier tyngst? Den litterære feiden mellom forfattersøstrene Vigdis og Helga Hjorth har gjort disse store spørsmålene spesielt aktuelle i høst.

Faren for at du er forvirret over debatten om «virkelighetslitteraturen» er overhengende. Kanskje Den Nationale Scene (DNS) kan rydde litt i rotet når de setter opp omdiskuterte «Arv og miljø» neste år.

At DNS velger å lage drama av den kritikerroste bestselgeren, er interessant. Vigdis Hjorths 32. roman ble en av de største litterære sensasjonene i fjor. Den er et sviende oppgjør med en far som forgriper seg på sin egen datter, og om en familie som nekter å forholde seg til det påståtte overgrepet.

Problemet var at lillesøster Helga Hjorth kjente igjen alt som sto i boken, men at hun stort sett har diametralt motsatt oppfatning om det meste, inkludert synet på far Hjorth. Derfor skrev hun mot-romanen «Fri vilje» som kom ut i sommer.

Les også

HELGA HJORTH. – Jeg ville stå opp for foreldrene mine.

Det er sjelden såkalt «virkelighetslitteratur» får tilsvar i form av en ny roman. Ifølge Helga Hjorth er «Fri vilje» et forsøk på å beskytte seg selv og resten av familien. Boken er hennes eneste mulighet til å korrigere Vigdis’ versjon, inkludert påstander om grove kriminelle handlinger. I rettsapparatet ville hun ikke hatt en sjanse.

I et intervju med Aftenposten bekrefter jurist Anine Kierulf dette. Det er sjelden søksmål mot romanfortellinger når frem i domstolene. Jussen vegrer seg i det lengste for å sette grenser for kunstnerisk virksomhet. «Skapende kunst handler om frihet, fortolkning og formidling, men også om anstendighet», sier Kierulf.

Jeg er usikker på hva Kierulf mener med «anstendighet» her. Det var nettopp hensynet til den småborgerlige, offentlige moral som skapte trøbbel for Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. I dag er det få som mener at samfunnet skal definere en slik «anstendighet», og dermed sette grenser for kunstnerisk utøvelse.

Å diskutere «virkelighetslitteratur» og forfatteres ansvar kan være vanskelig, fordi debatten ganske raskt støter på prinsipper som ytringsfrihet og kunstnerens privilegium til å beskrive verden akkurat som hun vil.

Samtidig blir det abstrakte kunstbegrepet et ullent forsvar. Hvilken verdi har det at en forfatter sier at historien «bare» er en roman, hvis resten av verden opplever den som en eksakt gjengivelse av ekte hendelser og personer?

For leserne er Hjorth-søsknenes batalje kanskje først og fremst et grusomt familiedrama, der publikum ikke bare er passive fortolkere, men blir vitner til et helt reelt søskenoppgjør.

Når den lesende offentligheten knytter romanene til familiens Hjorths konkrete historie, har debatten sprengt seg ut av den presumptivt romslige, kunstneriske rammen. Den har blitt en helt reell snakkis om helt reelle mennesker.

Les også

OMSTRIDT BOK: «Arv og miljø» blir teater på DNS.

Derfor er det problematisk at forfattere ikke i større grad deltar i debatt om de helt konkrete konsekvensene av å bruke slekt, venner og hendelser i romanlitteratur. Diskusjonen om virkelighetslitteratur er også en del av det litterære verket.

Hadde forfattere vært mer villige til også å snakke om «ofrenes» premisser, kunne det bidratt til bedre forståelse for hvorfor kunsten skal være fri og frimodig. Og hvorfor «sannhet» alltid er et subjektivt og tøyelig begrep.

Oppgjøret mellom søstrene Hjorth blir nemlig tolket som en konkurranse i sannhetsbeskrivelse, og har nærmest tvunget nasjonen til å velge side. Holder du med Vigdis? Eller med Helga?

Og det er kanskje en menneskelig refleks å spørre: Ved å velge å gjøre skuespill av «Arv og miljø», støtter DNS da Vigdis sin versjon av familiens saga?

Les også

VIGDIS HJORTH: Kommenterer søsterens bok for første gang.

DNS vil sikkert svare et bastant nei. Teateret forholder seg nok til det «kunstneriske forelegget», som det heter, og det er romanens litterære kvaliteter, karakterer og tema som fascinerer. At dyktige Kjersti Horn leies inn som regissør, tyder også på at DNS har ambisjoner om å lage bitende teater av boken.

Prosjektet gir teateret en anledning til å gjøre seg relevant på en helt ny måte. Ingen som har lest avisenes kultursider det siste året, kan ha unngått å bli fascinert av familiedramaet, både det litterære og det høyst virkelige.

Siden stykket ikke skal spilles før neste år, gir det også dramatikeren og manusforfatter anledning til å forholde seg til alt som har skjedd etter at «Arv og miljø» ble utgitt.

Velger teateret å ignorere hele debatten, kan det tolkes som unnfallenhet. Velger teateret å sette søskenkrangelen inn i en større kontekst, der tro, tvil og kunstens grenser er et tema, kan det skape noe helt nytt.

At stykket vil få nasjonal oppmerksomhet, er det ikke tvil om. At noen blir provosert, og at det blir mer engasjert debatt, får vi bare håpe på. DNS har laget seg en skummel fallhøyde.