Grisetvilerne

Det bedrives omfattende valgfusk i valgomatene.

Det er tid for valg, og dermed for dyp eksistensiell tvil. Jeg er nemlig blant de mange som alltid sitter på gjerdet. Ingen partier konkurrerer om min stemme, og jeg klandrer dem ikke. Ikke har jeg fast arbeid, ikke er jeg sosialklient eller arbeidsledig, ikke er jeg næringsdrivende eller bonde — ja, ikke engang miljøaktivist, nasjonalist, muslimhater, kristen, pensjonist eller homo. I tillegg har jeg ennå ikke barn, og ordet familieverdier lyder dermed vagt fascistisk i mine ører. De politiske partiene snakker til grupper jeg ikke tilhører, om tema som ikke står meg nært.

Samtidig føles det som en personlig plikt å stemme. Jeg har forsøkt det meste. I en periode i ungdommen var jeg passiv sosialist, litt på samme måte som folk er passive røykere. Lange reiser i det gamle Øst-Europa var en effektiv kur.

Lenge etterpå tilbrakte jeg mye tid i det vestlige USA, og ble en slags anarkistisk orientert republikaner. Men selv på høyden av min karriere forsto jeg at en slik posisjon gjør seg best i selskapslivet, vel å merke hvis man ønsker å irritere folk som er blitt for glade i staten. Jeg så med skrekk på de få jeg klarte å overbevise.

En stund flørtet jeg med liberalismen, men hjertet var ikke med. For liberalister snakker alltid bare om individet, om dets friheter, valg, rettigheter og ansvar. De overser fullstendig kreftene som egentlig styrer vår verden, altså ting vi ikke har valgt i oss selv eller våre nære omgivelser, eller storkapitalens enorme globale makt.

En gang stemte jeg Kystpartiet, men det var før de ble for steining av muslimer. En gang stemte jeg blankt. Det føltes like tilfredsstillende som et avbrutt samleie og like nødvendig som å onanere med kondom.

Etter å ha besvart 27 spørsmål kom resultatet. Som et sjokk.

Jeg har malt meg selv inn i et hjørne. Heldigvis finnes det hjelpemidler. En rekke nettmedier har såkalte valgomater, som skal hjelpe oss å finne partiet som står oss nærmest. Man svarer på en lang rekke spørsmål om aktuelle politiske saker, og får til slutt frem partiet man prosentmessig er mest enig med.

Først prøvde jeg NRKs valgomat. Kanskje hadde jeg litt mange avkrysninger på verken- eller og uviktig, men jeg følte meg over middels intelligent mens jeg holdt på. Etter å ha besvart 27 spørsmål kom resultatet. Som et sjokk. NRK mente nemlig at jeg burde stemme for... ja det er ytterst ydmykende å fortelle dette... men sannheten er: Pensjonistpartiet!

Ifølge NRK er jeg 64 prosent enig med Pensjonistpartiet. Jeg hadde bare en vag antakelse om at de eksisterte. En viktig kampsak er lovens strengeste straff for ran av eldre.

Riktig nok var det en hårfin margin til alle andre partier, bortsett fra SV. De lå absolutt sist, og det var en slags trøst, siden SV er et parti for offentlig ansatte miljøvernere som tror utgift og inntekt betyr akkurat det samme.

Uansett, jeg kunne ikke leve med Pensjonistpartiet. Ivrig etter å gjenvinne en viss selvrespekt, byttet jeg til Aftenpostens valgomat. For at jeg ikke skulle kunne beskylde meg selv for juks, skiftet jeg også kommune, til Sør-Varanger der jeg opprinnelig kommer fra.

Denne gangen forsøkte jeg å være mer oppmerksom på hvordan valgomaten tenkte. Men jeg støtte raskt på problemer. Det er tross alt snakk om lokalvalg. Hvem vet hva de forskjellige partiene mener om barnehager, fulldagsskole, fødselsstuer og kommunesammenslåinger? Er noen mot sykkelstier?

Om mulig ble ydmykelsen enda større denne gang. Det ble... Senterpartiet. Jeg svarte da vitterlig at det IKKE var viktig å opprettholde støtten til landbruket og opprettholde bosettingen i distriktene, nettopp fordi jeg skjønte hvor de ville med det spørsmålet. Likevel ble jeg altså anbefalt å stemme på Quislings gamle Bondeparti! I sum følte jeg meg som en reaksjonær og nasjonalistisk bygdeoriginal rundt 80 år. Som en blanding av «Ja vi elsker» og «Jeg er havren, jeg har bjælder på».

I Aftenpostens test hadde SV, som lå klart nederst på NRKs valgomat, merkelig nok havnet på annenplass. Pensjonistpartiet var ikke til stede i Sør-Varanger. Det eneste lyspunktet denne gang var at Frp lå desidert nederst.

I desperasjon tok jeg testen på nytt, og krysset av verken- eller og ikke viktig på alle spørsmål. Nå ble det Venstre. Det er partiet for de som ikke mener noe, og i tillegg skryter av det.

Mer enn hver fjerde velger som kommer til å avgi stemme har ikke bestemt seg. De føler av ulike årsaker lav eller ingen lojalitet til noe parti. Kanskje de synes Ap er for korrupt, med sine velsmurte eliter innenfor det offentlige og i det stadig større rommet mellom det offentlige og det private, akkurat der oljepengene sitter løsest. Eller at Høyre er et parti for forretningsmenn fra Oslo vest, som derfor har overtalt en intelligent og jovial kvinne fra Bergen til å være ansiktet utad. Eller at Frp-ere er folk som gir populismen et ufortjent dårlig rykte.

Vanligvis regnes tvil som en god egenskap, ja et adelsmerke, som hos Hamlet. En tviler er det motsatte av en fanatiker. Men i vårt politiske system er en tviler en svak person. Vi er bare hakket bedre enn hjemmesitterne, som kan sees som de ultimate tvilerne. Tvilerne og sofagrisene har mye til felles. Hvis de to gruppene hadde allierer seg, og danner partiet Grisetvilerne (GT), vil det bli landets desidert største, ta over makten og styre Norge med stø kurs inn i tvilens æra.

Herved er du kanskje advart, muligens.

Diskuter saken under:

marvin.jpg

Morten A. Strøksnes