Frykt og avsky i forfallsbyen

I den nye graffitiplanen skal Byrådet forsøke å forklare forskjellen på god og dårlig gatekunst. De egentlige årsakene til forslumming får ligge i fred.

TAGG OM NÅDE: Fine bygårder i Olav Kyrres gate mot Nygårdshøyden er heftig signert av folk som aldri begrunner aktiviteten sin. Byrådet mener dette er tegn på forfall, men er det her forfallet begynner? HELGE SUNDE

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

PÅ NYGÅRDSHØYDEN , der Olav Kyrres gate krysser Langes gate, har byens taggere hatt både vorspiel, årsfest og nachspiel. Av en eller annen grunn er den tidstypiske bergenske bygården nedtegnet med spraybokshilsener fra Bergens obskure undergrunn, mens nabohusene har fått stå relativt urørt.

Etter alminnelige normer for by estetikk, lov og orden og respekt for privat eiendom ser det slett ikke bra ut.

Huset er sikkert en av mange grunner til at Bergen kommune innførte en «nullvisjon mot ulovlig tagging og graffiti» i januar. En nullvisjon er et strengt begrep, det dufter av politi, bøter, utstøting og fordømmelse.

NULLVISJONEN er likevel ikke strengere enn at Bergen kommune om kort tid kommer med en egen «graffitiplan», der reglene for den politisk sett akseptable kludringen skal defineres. Ukunstnerisk tagging skal varsles og fjernes av en spesiell task-force. Kunstferdig og regulert graffiti skal få bli stående – på kommunalt prioriterte vegger.

Graffitiplanen vil sikkert forsøke å skissere kriterier, men i praksis vil det bli vanskelig å holde orden i grenselandet mellom kludring og kunst. Ikke bare fordi kunsten er forskjellig, men også fordi smaken er som baken. Kan man egentlig vedta en offisiell "smak"?

OSLO har hatt en røffere tilnæringsmåte. Der har nullvisjonen virkelig vært bokstavelig ment og autoritært gjennomført. Øyeblikkelig varsling, fjerning, etterforskning og sviende bøter har skremt vannet av nesten en hel generasjon taggere/gatekunstere. Så kan man sarkastisk spørre om Oslo er blitt en vakrere by av dette.

I boken «Street Art» skriver Aftenposten-fotograf Rolf M. Aagard at "Bergen er den byen der sjablongkunsten blomstrer mest. Det virker som om bergenserne har en større toleranse for gatekunsten".

DET HAR HAN RETT I . Byrådets intensjoner bekrefter dette, på tross av nullvisjoner og sånt. I Bergen ønsker kommunen å samle graffiti på spesielt utvalge vegger, for å hindre spredning, gjøre kunsten attraktiv, og skille mellom god og dårlig graffiti.

Men skal man følge graffitiens indre logikk, vil mange kunstnere kanskje føle at det er total «sellout» å pynte opp offentlig godkjente flater. Fordi grafittien med det mister sin subversive effekt, den blir servil og redusert til .. nettopp pynt.

EN AV VERDENS mest anerkjente graffitkunstere kaller seg Banksy. Han prøver å sette ord på forholdet til det offentlige i boken "Wall and Piece":

«Folkene som styrer byene våre har aldri forstått graffiti, fordi de mener ingenting har livets rett dersom det ikke skaper profitt — noe som gjør deres meninger verdiløse».

Så hva skal skille kommunalt uakseptabel tagging og høyverdige piecer? Om kunsten kan rammes inn og selges? Byrådet kan være i ferd med å kjøre seg inn i et prinsipielt hålkeføre, nettopp fordi begrepene er uklare og kunnskapen skrinn.

I BYRÅDETS STRATEGI står det at «tagging og graffiti gir generelt inntrykk av forfall». Formuleringen er interessant, mest på grunn av det den ikke sier noe om; hvordan forfallet egentlig oppstår.

I mange tiår har bruken av byrommet i Bergen endret seg, byen har blitt åpnere og mer brukt, noe de aller fleste sikkert setter pris på. En tom by er en død og uinteressant by.

I tråd med denne mentalitetsendringen har politikerne gitt oss mer frihet. Og frihet er i praksis mer liberale skjenkeregler, like liberale åpningsvedtekter, parkeringsplasser i bykjernen og private reguleringsplaner – blant mye annet. Spørsmålet er om vi byborgere har vist oss voksne nok til å takle all denne friheten.

TA NEDRE Korskirkealmenning, som ett eksempel. Middelalderbyens fineste byrom er en total katastrofe, etter tjue år med skadelig cowboy-parkering og tungtrafikk. Den skaden skal byrådet snart bøte på – til mangfoldige millioner skattekroner.

Ta skjenkereglene. Hva er det som fører til at bergensere og striler enten blir slått ned eller mishandlet i fylla på Torgalmenningen hver helg – og at noen av dem av og til etterlater seg et teppe av brunt flaskeglass i byens fineste fellesområde?

Ta åpningvedtektene. Hva er det som gjør at Nordeuropas fineste bysentrum er en uskjønn bossplass hver bidige helg?

Ta hyblifiseringen. Hva er årsaken til at bygårder og byrom i årevis mister malingen og sjarmen og verdigheten uten at gårdeiere og brukere tar et visst estetisk ansvar?

Er det et eller annet sted i den frivole "friheten" at forfallets innerste vesen holder til?

GRAFFITI er noe av det som gjør en småby til en storby – og en storby er noe bergensere svært gjerne vil være del av.

Men ofte er tagging og graffiti kommentarer til selve forfallet – som siste sprekken i fasaden, om man vil. Derfor handler Bergen kommunes frykt for taggere og uregulerte graffitikunstere like mye om å håndtere sine egne og våre forsømmelser. Tagging eller graffiti er symptomene, men årsaken ligger dypere. Spørsmålet er om det finnes politisk vilje til å gå så dypt.

I NESTE OMGANG bør bypolitikerne starte arbeidet med en helhetlig plan mot forslumming av Bergen sentrum. Byrådet bør gå fra nullvisjon til fullvisjon.

Det kan bli utfordrende, fordi det vil kreve en viss grad av politisk selvkritikk.

Om vi velgere vil ta selvkritikk, er et annet spørsmål. Personlig ansvar er liksom ikke vårt ansvar lenger.

Hva mener du om det Frode Bjerkestrand skriver i dag?

graf5.jpg

graf2.jpg

graf3.jpg

graf4.jpg