Royal flush

KOMMENTAR: Han som skal bli Norges siste konge fyller 40. Feiringen blir starten på et langvarig gravøl for monarkiet.

For oss norske republikanere er kronprins Haakon et problem. Det blir ekstra tydelig nå på lørdag, når han skal feire sin 40-årsdag.

Hipsterprinsen entrer sine middelaldrende år med svært høy godvilje i ryggsekken. Han får rockekonsert i gave; trolig med Biffy Clyro, ett av klodens beste band akkurat nå, på scenen. Han får sikkert terrengsykkel, våtdrakt og nye skistaver i karbon også.

Til sammen vil gavebordet og hurrafesten underbygge merkevaren «Haakon», den som utstråler friskhet, ungdom, endringsvilje og coolness.

I et republikansk perspektiv er kronprinsen en katastrofe, nettopp fordi han er så totalt sympatisk.

Haakon er også et vandrende paradoks. 40-årsfeiringen bekrefter i seg selv at han tilhører rikets ypperste og hippeste samling kjendiser. Samtidig har en av hans aller viktigste oppgaver vært å slepe Slottet ut av en gjespende fjern Oslo Vest-tilværelse, preget av fiff, forbindelser og salongflørt.

Dersom Haakon hadde valgt å videreføre den typen sosietets-strategi, ville kongehuset selv ha kollapset av seg selv i støv og avdanket glamour, og monarkiet ville ha vært enda nærmere undergangen.

Men Haakon har kjørt mye telemarkski i norske fjell, han er aktiv, veltalende, deltakende, og dermed også flink til å skape seg en viss fallhøyde — som igjen gjør ham mer menneskelig.

I motsetning til det nokså lattervekkende svenske kongehuset, er Haakon ikke en naturlig del av en global überklasse av bortskjemte drittunger.

Men noen ganger er ikke en perfekt kronprins nok. Det holder ikke lenger bare å være utstyrt med riktig DNA og sosiale antenner.

Monarkiets arvtakere må også være utstyrt med rikets fremste PR-rådgivere. Prinser og prinsesser må opplæres i mediehåndtering og merkevarebygging; de må følge en konsekvent strategi for å legitimere sin egen status som privilegerte.

Her ligger det et stort paradoks. Monarkiet er grunnfestet i Grunnloven og mange hundre års tradisjon, og burde ideelt sett vært selv-legitimerende. Men Slottet må likevel hver eneste dag følge en nøye konstruert strategi for å forsvare sin posisjon overfor folket.

Assisterende kommunikasjonssjef, kontrollfrik og tidligere Dagbladet-journalist Svein Gj. Gjeruldsen har gjort en god jobb med å strømlinjeforme Slottets mediestrategi siden han ble ansatt i 2001.

I et republikansk perspektiv er kronprinsen en katastrofe

Bortsett fra bråkmakerne i Se og Hør, som glatt invaderer intimsoner for å tilfredsstille landets utømmelige kikkerlyst, har Slottets kommunikasjonsavdeling en enkel jobb med å håndtere pressen.

Bare vent og se NRK og Hans Olav Brenners intervju med jubilanten på lørdag. Ingen praktiserer sin journalistiske servilitet overfor Slottet med så stor eleganse, kranshots og softlinser som NRK. Statskringkastingen gjør kanskje alene mer for monarkiets popularitet enn noen handshaketurné i distrikta.

Som kronprinsens 40-årsfeiring viser, er vi i media nesegruse overfor «festlige» anledninger som dette. Det gir oss nok en grunn til å sensurere oss selv fra å diskutere de svært tvilsomme prinsipielle sidene ved arvelig monarki - føydaltiden siste astmatiske utpust.

En 40-årsdag er jo bare moro! De er jo så flotte og festlige! Og så sjekk de kjolene, da!

At «kjolejournalistikk» er blitt en egen sjanger, er nok et nitrist uttrykk for den tafatte dekningen av Kongehuset. Så lenge vi i media bråker mest om Mette Marits fancy kjoler, seiler den store og viktige prinsippdebatten videre inn i tjukkeste tåkeheimen.

Ingen forstår disse mekanismene bedre enn kronprins Haakon selv. Gjennom sin karriere som sivilist, student, statsviter og verdensborger, er jeg sikker på at han har tolket verdensvindene på riktig måte.

Jeg tror han forstår hvor skjør balansegangen mellom det å få maktens privilegier i arv og det å være relevant statsoverhode er. Og jeg tror han vet at kombinasjonen av de to på lang sikt er umulig i et opplyst og moderne demokrati.

Haakon er en smart fyr, og har brukt det siste tiåret til å bygge seg et image som en mildt liberalkonservativ friskus, med stor omsorg for grønne, myke og globale verdier.

Selv om rollen som monark in spe pr. definisjon skal være apolitisk og meningstom, er selve det å konstruere et reisverk rundt sin egen posisjon en politisk handling.

Haakon er selv oppdratt til å bli kongehusets viktigste politiske forsvarsargument, uten å kunne si det rett ut selv.

Dette er kanskje Haakons tristeste skjebne: At han ikke selv kan delta i debatt om monarkiet, om Norges fremtid, om prinsipper for maktfordeling og styring, om politisk deltakelse, likeverd og medbestemmelse.

Jeg skulle mer enn gjerne hørt ham snakke utdypende om det, men paradokset er vel at han da ville ha undergravd hele fundamentet for sin egen, nedarvede posisjon.

Sånn er vårt royale catch22: Total ytringsfrihet for de kongelige vil føre til at monarkiets legitimitet smelter vekk.

Uansett, det må gå over. Summen av modernitetens utvikling, og økte krav til politisk ansvarlighet og handlekraft, drar oss uvegerlig i en retning; mot monarkiets undergang.

Kronprins Haakons datter Ingrid Alexandra vil etter alt å dømme bli Norges aller siste monark. Haakon selv vil bli Norges siste konge.

Synd at han er arvelig bundet og belastet. Han kunne kanskje ha blitt en glimrende president.

KONGERIKETS FØRTIS: Kronprisens 40-årsfeiring vil også bli en storstilt markering av merkevaren «Haakon», den som utstråler friskhet, ungdom, endringsvilje og coolness. Media vil garantert være mest opptatt av kjolene og kjendisene - og at gjestene selv må betale litt for herligheten. SCANPIX

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT