Fra avmakt til motmakt

Klimakampen trenger politisk motmakt. Elevenes streiker viser vei.

David Chelsom Vogt
Filosof og musiker

STREIK: Svenske Greta Thunberg har streiket siden august, i protest mot manglende handling i klimakampen. Hennes streik har inspirert elever rundt om i verden til å streike og demonstrere. TT NYHETSBYRÅN

En torsdag for et par uker siden: Klimapolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide, tar til orde for en debatt om skattefradraget for oljeleting. Staten dekker i dag 78 prosent av utgiftene til oljeleting som går med underskudd.

Rundt 100 milliarder kroner har leterefusjonsordningen kostet siden den ble innført i 2005. Man skulle tro slikt fortjente en debatt, særlig i lys av at subsidier av fossil energi strider mot FNs bærekraftsmål, som Norge signerte på for bare få år siden. Men allerede på fredagen var debatten lagt død. Jonas Gahr Støre rykket ut for å «gjøre det veldig klart at Ap står bak dagens oljeskatteregime og har ingen planer om å endre det».

Hva skjedde egentlig her? Hva var grunnen til at Støre så kontant avfeide sin partifelle? Svaret fikk vi fra Hege Haukeland Liadal, oljepolitisk talsperson i Ap. Hun kunne fortelle at hun torsdagen hadde våknet til 101 tekstmeldinger og mailer fra rasende partifolk som hadde lest oppslaget med Espen Barth Eide. Reaksjonene må ha vært like sterke overfor Støre. I løpet av noen få timer hadde oljenæringen og deres støttespillere i fagbevegelsen og i næringslivet klart å kvele forsøket på debatt.

Skolestreikene har spredt seg rundt om i Europa. Her demonstrerer elever i Berlin. TT NYHETSBYRÅN

Dette handler om makt. Oljenæringen er fredet i de store partienes klimapolitikk, til tross for at to tredjedeler av oljereservene som allerede er funnet, må forbli under bakken hvis vi skal nå klimamålene. Mektige krefter ønsker status quo i oljepolitikken. Og de møter ikke tilstrekkelig motmakt.

Tenk deg et annet scenario: Støre og de andre Ap-toppene våkner opp på torsdagen til 101 tekstmeldinger med heiarop i stedet for raseriutbrudd. Debatten ville neppe ha blitt avblåst. Tenk deg at politikere ble bombardert av mailer og telefoner hver gang de tok avgjørelser om klimapolitikk – skryt når de gjorde noe bra for klimaet, trusler om utmelding og velgerflukt når de sviktet klimaet. Er det noen som tviler på at vi da ville fått en langt sterkere klimapolitikk?

Politikere flest er sensitive overfor opinionen. De vil nødig komme på kant med store velgergrupper. Men for de største partiene har det foreløpig høyest politisk kostnad å legge seg ut med oljenæringen. Og med bilistene. Og med flyturistene, og så videre.

Studenter demonstrerer i forbindelse med en skolestreik i Lausanne i Sveits. TT NYHETSBYRÅN

Se bare på oppstyret etter innføringen av flyseteavgiften på beskjedne 80 kroner, hvilket tilsvarer, for å sette ting i perspektiv, prisen av et pizzastykke på Flesland. Når selv moderate forsøk på regulering møter voldsomme reaksjoner, så kan man faktisk ha en viss forståelse for at politikerne ikke orker eller makter å ta kampen.

Og det som da ofte skjer, når den politiske handlekraften uteblir, er at klimaspørsmålet blir redusert til å handle om individuell atferd. Det offentlige ordskiftet om klima dreier seg ofte om hvilke valg enkeltmennesker burde ta for å leve klimavennlig. Ikke fly så mye! Ikke spis kjøtt! Husk å kildesortere! Velmente formaninger og gode råd.

Les også

En tredjedel av alle insektarter er truet

Det er sant at vi alle har et individuelt ansvar for å leve mest mulig bærekraftig. Men disse oppfordringene er også uttrykk for klimapolitikkens avmakt. Når man ikke har makt til å endre de sosiale og økonomiske forholdene som legger til rette for klimaskadelig atferd, så står man igjen med en appell til folks samvittighet, i håp om at de selv vil velge å handle klimavennlig.

Problemet er at det ikke kommer til å monne. Vi kommer ikke til å klare å kutte 50 prosent av utslippene de neste elleve årene ved å moralisere over folks klimavaner. Her er verdt å minne om et av Karl Marx’ poenger om samfunnsmessig endring: Det mest effektive er ikke å endre holdninger i håp om å få endret strukturene. Det er omvendt. Endrer man de sosiale og økonomiske strukturene, så endrer man holdningene.

I DAVOS: Motmakten møter makten når, Greta Thunberg hilser på Christine Lagarde, leder for Det internasjonale pengefondet, under World Economic Forum i Davos. TT NYHETSBYRÅN

Se bare på den delen av norsk klimapolitikk som faktisk har vært vellykket. Elbiler utgjør nå over halvparten av nybilsalget. For bare få år siden var det en brøkdel. Holdningene til å kjøpe elbil har endret seg som resultat av de økonomiske insentivene. Det er utenkelig at man hadde oppnådd det samme ved å formane folk til å være klimavennlige når de kjøper bil.

De av leserne som har varme minner fra marxistiske studiesirkler på 70-tallet sitter antakelig nå og nikker gjenkjennende. Basis endrer overbygning, som det heter i Marx’ terminologi. De materielle forholdene endrer ideologien eller holdningene. Men dette er ikke noe som bare gamle raddiser kan være enig i.

Også liberalister kan applaudere et fokus på ytre regulering fremfor vårt indre sinnelag. Lærdommen fra Marx, som gjelder uavhengig av hva man ellers måtte mene om hans kapitalismekritikk, er at vi må gjøre klimaspørsmålet til en politisk kamp om de økonomiske betingelsene. Marxister og ikke-marxister i alle land, foren eder! Det er vår evne til å yte politisk motmakt, for eksempel mot fossilsubsidier, som vil avgjøre om vi får til rask nok endring.

Heldigvis ser vi nå tegn til at det begynner å etablere seg en folkelig motmakt. Titusenvis av skoleelever over hele Europa streiker hver fredag, ledet an av den svenske 16-åringen Greta Thunberg, vår tids Rosa Parks eller Rosa Luxemburg. I Bergen planlegger skoleelever og studenter en storstilt streik den 14. mars. Nå må også de voksnes avmakt snus til motmakt. Hva med å streike i sympati?