Mørk underholdning

En smart kombinasjon av humor og alvor er ekstremt effektivt. Det utnytter Hannah Gadsby til perfeksjon i stand-up-fenomenet «Nanette».

Publisert:
Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

OPPGJØR: «Forstår dere hva det betyr å nedverdige seg selv når man allerede er marginalisert», spør Hannah Gadsby i forestillingen «Nanette». Foto: MOLLY MATALON / NYTNS

Komiker Hannah Gadsby er lei av stand-up. I ti år har hun levert punchlines om å komme ut av skapet i et homofiendtlig miljø, om å være tjukkere enn hun burde, om reaksjonene det vekker at en kvinne ser ut som en mann. Hun har utlevert og ydmyket seg selv for å få folk til å le, og nå gidder hun ikke mer.

Gadsby siste show «Nanette» skulle være et rasende farvel, et oppgjør med en sjanger som kommer til kort og ikke evner å formidle alvorlige budskap. Ironisk nok er Hannah Gadsbys antikomedie et gedigent bevis på det motsatte.

Netflix-oppsetningen av «Nanette» er blitt en verdensomspennende, viral suksess i løpet av sommeren. Forestillingen sprenger grensene for stand-up, og viser mest av alt hvor uvurderlig og effektivt humor er for å trenge gjennom med en sterk historie.

Stand-up i sin tradisjonelle form er bråkete, fandenivoldske variasjoner over sex- og lytehumor. En sjanger av menn for menn, som Gadsby sier.

Folk kommer med en forventning om lettfordøyelige onelinere og befriende latter.

Det er slik «Nanette» også starter. Hun er innom det begrensede genbassenget på små steder. Humørløse lesber. Hvordan Gadsby «glemte» å komme ut til bestemoren, som forsikret om at Mister Right sikkert var rett rundt hjørnet.

«Jeg har nærmet meg ethvert hjørne med ekstrem forsiktighet siden den gang», sier Gadsby, og smiler skjelmsk.

Men så kommer alvoret, og latteren hekter seg opp i halsen et sted.

Foto: Marvin Halleraker

Kunsthistorikeren Hannah Gadsby (40) vokste opp i en liten by, midt i det klammeste bibelbeltet av den konservative øystaten Tasmania sør for Australia.

Øyfolket anså homofile som motbydelige, pedofile undermennesker, og homoseksualitet var straffbart helt frem til 1997.

Det var ikke akkurat et ideelt oppvekstmiljø for en ung lesbisk kvinne som strevde med egen identitet, befant seg et sted på autismespekteret og slet med ettervirkningene av overgrep og hatkriminalitet.

Hannah Gadsbys livshistorie lar seg på ingen måte oppsummere av en befriende latterkule. Likevel har hun pakket sine traumer inn i humor og servert dem som selvkritiske onelinere i årevis.

Humor på egen bekostning er enkelt og ukomplisert når avsenderen er privilegert og gjennomsnittlig. Det er ikke like problemfritt når man er utsatt, annerledes og rammet av tung selvforakt.

«Forstår dere hva det betyr å nedverdige seg selv når man allerede er marginalisert», spør Gadsby. «Det er ikke ydmykhet. Det er ydmykelse».

«Den morsomme versjonen av min historie er ikke på langt nær sofistikert nok til å bidra til å bøte på uretten jeg ble utsatt for», sier hun.

Grunnen til at Gadsby aldri fortalte bestemoren at hun overhodet ikke jakter på Mister Right, er at hun fortsatt føler ekstrem skam over å være den hun er.

Som barn internaliserte hun homofobien i det fordomsfulle samfunnet hun vokste opp i. Hun begynte å hate seg selv, og selvhat går ikke bare plutselig over.

Gadsby trekker linjer fra sin egen historie til mannlige rovdyr som Pablo Picasso, Donald Trump, Harvey Weinstein og Bill Cosby, og hvordan hele samfunnet har skjermet deres rykte på bekostning av kvinner og barn.

Hun snakker om overfall, overgrep og å være annerledes, og hun er sint.

PIKKBLOMSTER: I «Nanette» uttrykker Hannah Gadsby sin forakt mot den kvinnehatende maleren Pablo Picasso. Mange kunstnere gjennom tidene har bare vært maktmenn som «maler kjøttvaser til pikkblomstene sine», mener hun.

Komikere er mestere i å bygge opp spenning, for så å forløse den med en spøk. Men når Hannah Gadsby blir alvorlig, nekter hun å fri oss fra den trykkende stemningen hun har bygget opp.

Hun lar publikum henge der, i en dirrende og ubehagelig tilstand. Mens vi lengter etter å få le, tvinges vi til å ta inn det hun sier. Og straks vi er i gang med å fordøye det heftige budskapet, er hun der igjen med en forsonenede punchline og et skjevt smil.

En slik kombinasjon av humor og alvor er sjelden, og enormt virkningsfull.

Enkelte komediepurister mener «Nanette» ikke kan kalles stand-up i det hele tatt, ifølge The New York Times.

Hvilken merkelapp som settes på forestillingen er egentlig nokså uinteressant. Humorens essens er nettopp at den er tøyelig og uten respekt for konvensjoner. Stand-up ville mistet all gjennomslagskraft hvis alt som ble levert fra en slik scene var fastlåst i en forutsigbar klisjé.

Det sentrale er at «Nanette» er en sterk og formidabelt strukturert historie om skam og makt og samfunnsstrukturer, som ingen kan være uberørt av.

Styrken ligger nettopp i det totale sjangerbruddet, i spriket mellom det alvorlige budskapet og forventningen til befriende latter.

Ved å pakke en sterk fortelling inn i humor, får Hannah Gadsby folk til å lytte. Det er et effektivt og mektig virkemiddel, og det er akkurat det #metoo-kampanjen trengte for ikke å drukne i seg selv.

UTSKJELT: Bill Cosby pleide å være Hannah Gadsbys forbilde som komiker. I «Nanette» får både han og andre påståtte overgripere som Donald Trump, Woody Allen og Harvey Weinstein gjennomgå for sin behandling av kvinner og barn. Foto: ERIC THAYER / X02070

På samme måte som klassisk stand-up, blir #metoo fort repetisjoner over samme tema.

På samme måte som det ikke er noe sug i befolkningen etter platte vitser om tjukkaser som taper på kjønnsmarkedet, har #metoo-fortellingene om menns tafsing og maktovergrep begrenset gjennomslagskraft.

Ikke dermed sagt at slike overtramp ikke er viktige og alvorlige. Det er de. Utfordringen er å formidle opplevelsene på en måte som får folk til å lytte, og som berører og setter varige spor.

Det geniale med «Nanette» er at showet kombinerer to sjangre som er rammet av en viss materialtretthet – klassisk stand-up og #metoo, og lar dem gå opp i en høyere enhet.

Summen av de to fenomenene har gått viralt. Suksessen handler ikke bare om budskap, men mest av alt mesterlig timing og formidling.

Med «Nanette» skulle Hannah Gadsby slutte med stand-up og selvdestruktiv vitsing. Hun hadde neppe tatt høyde for at avskjedsforestillingen skulle bli et internasjonalt gjennombrudd og en vanvittig suksess.

«Jeg er en idiot hvis jeg slutter nå», sa Gadsby da hun gjestet talkshowet «The Tonight Show» med Jimmy Fallon forrige uke.

Det har hun rett i. Den globale humorscenen trenger en stemme som Hannah Gadsbys.

Publisert: