Lærdom fra en hagefestmatador

De fleste rettssaker om seksuell trakassering handler om menn som protesterer på at de fikk sparken. Langeland-farsen viser at metoo-oppgjøret trenger hjelp.

Foto: Marvin Halleraker

Publisert:

«Liker du rimming», spurte professor Nils Rune Langeland en ung, kvinnelig forfatter.

«Fitte, fitte, fuck deg», lød en av meldingene til sjefen.

«Skulle ønske at du var min Domina», skrev han til sykepleieren som skulle følge opp rusprogrammet han ble pålagt av bedriftshelsetjenesten.

Kort tid senere dukket han opp på kontoret med 1,61 i promille.

Langeland har fyrt av gårde seksuelt inviterende hets til diverse kvinner og upassende meldinger til en student. Han har drukket seg så skandaledrita på studietur at han ble nektet adgang på flyet hjem.

Hvis Universitetet i Stavanger (UiS) hadde spilt kortene sine riktig, kunne de kvittet seg med ham for mange år siden. Men ledelsen ventet helt til Langelands fyllerør ble offentlig skandale, og nå er det han som har gått til sak for ugyldig avskjedigelse. En fallen man har ingenting å tape.

«Jeg var jo ikke flykaptein i SAS», sa Langeland om fyllebeskyldningene under rettssaken i forrige uke.

Nei, Langeland var professor – og ikke minst «hagefestmatador».

Men hvordan kan det ha seg at sånne «hagefestmatadorer» får ture frem og drite i alle krav til anstendig arbeidsliv og omgangsform, uten at noen protesterer?

Langeland-saken er svært spesiell, og handler først og fremst om det skammelige fallet til en briljant intellektuell. Likevel illustrerer den noen generelle problemer.

Krenker man tjenesteplikten som professor ved å oppføre seg som en kødd på fritiden? Kommer folk unna med hva som helst hvis de bare er briljante nok/uunnværlige nøkkelmedarbeidere/kronprinser i politiske partier (stryk det som ikke passer)?

Uansett: Det er påfallende at nesten all rettspraksis om seksuell trakassering i arbeidslivet handler om menn som mener de har fått sparken på tvilsomt grunnlag.

Både arbeidsmiljøloven og lov om statsansatte ble rigget for å ramme seksuell trakassering lenge før #metoo tok av. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr all form for plagsom og krenkende seksuell oppmerksomhet.

Likevel finnes det knapt eksempler på at de som har blitt tafset på og utsatt for seksuell hets og maktmisbruk har tatt saken til retten.

Trakassering i arbeidslivet blir stort sett neddysset i forlik. Det er mange grunner til det.

Terskelen for å melde fra er skyhøy. Det er lite attraktivt å være offer. Prosessrisikoen er enorm, både personlig og økonomisk. Bevisbildet er skralt. Advokater er dyrt, rettssaker er dyrere. Alle gode rådgivere vil advare mot faren for a) å tape saken og b) fremstå som «vanskelig medarbeider» i alle fremtidens googlesøk.

Det er enklere å bytte jobb i stillhet.

Dessuten betaler arbeidsgivere gjerne dyrt for å unngå at elendig personalpolitikk og unnlatelsessynder brettes ut offentlig.

#Metoo skulle være et tidsskille, sa de. Senke terskelen for å melde fra, stille grisene til ansvar, nok er nok.

Hvis det skal skje, kreves en radikal endring av systemet.

I dag finnes følgende alternativer: Gå til politiet hvis saken er alvorlig nok. Gå til rettssak med alt det innebærer av risiko. Stole på at arbeidsgiver tar grep.

Seksuell trakassering trenger et lavterskeltilbud som ikke innebærer å holde kjeft og holde ut. Det ser heldigvis ut til å være på trappene, og bør heies frem.

Barne- og likestillingsdepartementet har foreslått at forbudet mot seksuell trakassering skal håndheves av Diskrimineringsnemnden.

Opplegget gir et alternativ til svindyrt søksmål, samtidig som saken blir grundig behandlet av en nøytral og kompetent part.

Er det mulig å være mot?

Arbeidsgivernes yppersteprester i NHO er blant de få som protesterer. Innvendingene er nokså rituelle.

Av hensyn til rettssikkerhet og forsvarlig behandling må så alvorlige saker til domstolen, mener de. Dommere er bedre rustet til å foreta komplekse bevisvurderinger.

Virkelig?

Domstolens lekdommere har absolutt ingen trening i bevisvurdering. Nemnden består av erfarne jurister og spesialister i diskrimineringsrett. Alle avdelinger ledes av dommere, deriblant tidligere høyesterettsdommer Kirsti Coward.

Nemnden likner på mange måter en domstol, men er mer spesialisert. Partene får imøtegå alle påstander, både muntlig og skriftlig. Behandlingen er mye raskere, og man må ikke hyre advokat for å møte. Det mest lavterskelaktige er at tilbudet er gratis.

Alternativet må også tas i betraktning.

Dagens «lavterskeltilbud» er politiet. VG har nylig avdekket at politiet i vest henlegger 9 av 10 voldtektssaker. Det er liten grunn til å anta at kollegiale dickpics blir skyhøyt prioritert. Dessuten er ikke all trakassering en politisak. Det er forskjell på seksuelle overgrep og å invitere til rimming.

Alternativet er at saken ender som enda et mørketall. Stillingsvernet er sterkt. Arbeidsgivere vil helst «se fremover». «Hagefestmatadorene» får drive på.

I rettssaken mellom Nils Rune Langeland og staten ble det avdekket at han sendte slibrige meldinger til sjefen sin i lang tid.

«Lagt deg?» «Fitte, fitte, fuck deg». «Fittesvin uten ære». Sånne ting skrev han.

Da instituttlederen fikk vite at det skjedde med andre også, tok hun det opp. Langeland fikk kraftig korreks, men fortsatte å skrive meldinger.

Hun – som er helt uten skyld – er fortsatt flau og skamfull, ti år senere.

Det er ubehagelig nok å si fra som det er. Systemet bør legge til rette for at det blir enklere.

Det skjer fryktelig mye rart i norsk arbeidsliv, og #metoo-kampanjen har bare skrapt litt på overflaten. Det overveldende omfanget av hverdagstrakassering står i grell kontrast til de få sakene som kommer til retten.

Hvis mørketallene skal ned, må det bli lavere terskel for å ta saken videre. Tilgang til rettsvesen og oppreisning skal ikke være forbeholdt de risikovillige og pengesterke.

Den tragiske Langeland-saken kunne og burde endt for ti år siden. Det kunne spart mange for ubehagelige opplevelser.