Hvitt er hvitt, og svart er svart

Hvis du vil forstå Donald Trump, bør du se filmen om James Baldwin.

Sommerens store filmopplevelse er ikke hollywoodske murbrytere eller billig grøss. Det er en rasende dokumentarfilm om en amerikansk forfatter som døde for 30 år siden.

Bergen Kino opplyser at «I Am Not Your Negro» bare skal gå en uke til. Før semesterstart forsvinner den. Det er virkelig synd.

Filmen om dramatikeren, forfatteren og borgerrettsforkjemperen James Baldwin burde være obligatorisk fra ungdomsskole og oppover. Fordi den kan forklare et av de mest surrealistiske symboler på den ny-urolige verden vi lever i: Donald Trump og den hvite, amerikanske populismen.

Hver eneste dag etter at Trump bestemte seg for å bli republikanernes presidentkandidat, har vært preget av en eller annen eksotisk nyhet om mannen. Også de neste tre årene vil nyhetsbildet være fylt av tweets og merkverdigheter fra Det hvite hus.

Trump vil gå inn i amerikansk historie. Ikke bare som en fotnote, men som en fortelling om hvordan en manns karakter kan undergrave USAs moral, status, troverdighet og verdighet.

«I Am Not Your Negro» er spesielt egnet til å forstå det Amerika som valgte Donald Trump til president.

Første gang James Baldwin traff meg i magen, var gjennom teatermanuset «Blues For Mister Charlie», som jeg leste i tredje gym.

Forfatteren klarte gjennom denne boken, og hele forfatterskapet sitt, å flombelyse «Det andre Amerika», motsatsen til den glorifiserte cowboy-og-indianer-varianten vi fikk servert gjennom hele oppveksten. Det usynlige, selvpiskende, nedslåtte og samtidig stolte afroamerikanske USA.

Baldwin, som selv var svart og homofil, ble den intellektuelle kontrasten til det livsfarlige sørstatsraseriet, og ble derfor en av borgerrettighetsbevegelsens fremste analytikere.

Filmen er bygget rundt Baldwins uferdige bokmanus «Remember This House» og TV-opptredener, som viser hvor sviende presis og modig han var i sin fedrelandskritikk.

Regissør Raoul Peck peprer filmen med klipp fra dagens USA, fra protestene mot politidrap på svarte ungdommer, demonstrasjoner, opprør og blussende hat.

Poenget er tydelig: USA er fremdeles infisert av institusjonell rasisme. Den kan ikke undervurderes som politisk faktor, noe som gjør filmen ubehagelig relevant.

Donald Trump er selv et eksempel på det segregerte Amerika. Men han er vokst opp i den hvite, velstående majoriteten. Som eiendomsbaron i New York har han hele livet forholdt seg til svarte, latinere og jøder som «de andre».

I 1973, da Trump var 26 år, ble han saksøkt av Justisdepartementet for å ha nektet å leie ut leiligheter til afroamerikanere kun basert på rase. To år etter inngikk han forlik, der han måtte love å slutte med den diskriminerende praksisen. Det hjalp en stund, men i 1978 ble han igjen saksøkt av samme justisdepartement, av samme grunn.

Siden har Trump levert en serie veldokumenterte utsagn, som avslører total mangel på følsomhet for rasespørsmål.

Donald Trump ble selv ansett å være opphav til utbruddet av rasisme under fjorårets valgkamp. Han leflet åpenlyst med «white supremacy»-grupper, han snakket nedlatende om svarte og latinamerikaneres moral og levekår.

Ifølge Southern Poverty Law Center ble det registrert hele 900 tilfeller av hatkriminalitet med rasistisk motiv de ti første dagene etter presidentvalget. Alt fra vandaler som malte hakekors på synagoger, til et overfall på en homofil mann, der voldsmannen ropte: «Presidenten sier vi kan drepe alle dere homoer nå».

Trump er ikke eksepsjonell. Diskriminering i eiendomsmarkedet er bare en faktor som fremdeles holder hvite og svarte på god avstand fra hverandre i USA.

Raseskillet er fremdeles merkbart i utdanningssystemet, i justissystemet og ikke minst i privatøkonomien. De økonomiske ulikhetene i USA er enorme, og de går langs etniske skillelinjer.

Finanskrisen i 2008 gikk spesielt hardt ut over svarte og latinere. I perioden mellom 2010 og 2013, da USA forsøkte å bygge seg opp etter krisen, økte hvites formuer med 2,4 prosent, mens svartes formuer falt med over 30 prosent, ifølge Pew Research Center.

Pews undersøkelser viser at gjennomsnittsformuen (eiendom, aksjer, fond etc) for hvite husholdninger var hele 13 ganger mer verd enn snittet for svarte familier i 2013. Dette «velstandsgapet» mellom etniske grupper vil øke i årene som kommer.

I tillegg har svarte dårlig rettsvern. Flere saker der fargede ungdommer er myrdet av hvite politifolk, har forsterket inntrykket av at ordensmakten har store problemer med rasisme.

Så hvem kan svarte og andre minoritetsgrupper stole på?

At dette skjer etter Barack Obamas presidentskap kan virke paradoksalt. Forventningene til at den første svarte president skulle forsone USA, var store for ni år siden. Men Obama-epoken brakte også frem det verste i Amerika.

Donald Trump var selv frontsjef i den rasistiske kampanjen for å få Obama til å vise frem fødselsattesten sin. Denne «Birther»-bevegelsen ble Trumps springbrett til presidentvalget.

Her er det tragiske paradokset i historien om Trump: Det var delvis fraværet av svarte og latinske velgere som gjorde at Donald Trump kunne bli president i USA.

Mange fargede var skuffet over at de ikke fikk være med på den økonomiske oppturen etter finanskrisen. Og de hadde ingen tro på at Hillary Clinton ville hjelpe dem. Så de ble sittende hjemme.

Da minoritetsvelgerne uteble, var det misfornøyde hvite velgere uten college-utdanning som sikret valget for Trump. Forskere ved University of Massachusetts har vist at Trumps utilslørte rasistiske og sexistiske uttalelser bidro til at de lavt utdannede hvite stemte på ham.

James Baldwin var smertelig bevisst på hva det å leve i permanent utenforskap gjør med mennesker. I «I Am Not Your Negro» ser vi ham holde tale til en forsamling i London i 1963. Han sier:

«Det finnes dager, dette er en av dem, da du lurer på hva din rolle i dette landet er, og hva din fremtid i det er. Akkurat hvordan du skal forsone deg med situasjonen her, og hvordan du skal kommunisere til den enorme, likegyldige, tankeløse, ondskapsfulle hvite majoriteten at du er her. Jeg er skrekkslagen over den moralske apatien – hjertets død – som foregår i landet mitt».

Mer profetisk kan det ikke sies.