En verdig kongehyllest

BTs kulturredaktør kommenterer gårsdagens bisettelse.

Publisert: Publisert:

VIL VI NOENSINNE fullt ut forstå hva som siste halvannen uke har utspilt seg rundt fenomenet Michael Jackson og som i går toppet seg i en sørgehøytidelighet som ble direktesendt til alle verdenshjørner?

Alene styrken og omfanget av reaksjonene etter hans uventede død, forteller om et engasjement som ville stilt selv Jesu gjenkomst i skyggen. Nettstedet der en kunne henvende seg for å få gratisbillett til minnestunden, noterte et ufattelig høyt antall treff før det brøt sammen. Og 1,6 millioner mennesker deltok i loddtrekningen om gratisbilletter – som tapende fans så skal ha betalt millionbeløp for på internett.

Les også

Hele verden tok farvel

HELT VANLIGE MENNESKER nærmest slapp det de hadde i hendene og dro til Los Angeles. – Jeg måtte bare være nær Michael, forklarte 18 år gamle Stine Fiskaa på TV. Pussig, med tanke på at poplegenden ikke var den som innbød til nærhet. Og «Kvitt eller dobbelt»-vinneren så ikke dagens lys før 8–9 år etter at Jackson slapp sin astronomiske albumhit, «Thriller».

HVA VAR DET ved dette merkelige mennesket – verken voksen eller barn, verken svart eller hvit, popikon og personlig tragedie – som talte så direkte til en hel verden?

Mye av det ble vi minnet på under høytideligheten til Michael Jacksons ære: Musikken, energien, mimikken, hans «moonwalk», vitaliteten, den hvite hansken, kostymene, showet, videoene, hele innpakningen gjorde sitt. En branding og markedsføring hinsides det meste, bidro ytterligere. Tausheten og mytedannelsene likeså.

MICHAEL JACKSON trengte ikke dø ung for å bli den største – men se om ikke også døden ga platesalget et gigantløft da den inntraff, og reddet ham fra et konsertprosjekt han muligens ikke ville maktet å gjennomføre.

Etter hvert ble privatlivet hans mer interessant enn musikken. En mann som ikke fant seg til rette i sin egen kropp, som ikke kunne tilpasse seg voksenverdenen utenfor Neverland, ble et fascinasjonsobjekt i seg selv. Med krav om å få vite hver minste detalj, fulgte vi nedturene, skandalene. Sirkusdimensjonen tok overhånd. Men de som fryktet sirkus i Staples Center i går, fikk i stedet oppleve en verdig markering av «The greatest entertainer that ever lived», som Motown-gründeren Berry Gordy uttrykte det.

Les også

Jackson-gravsted fortsatt ukjent

SEREMONIEN minnet oss også på noe viktig som har kommet i skyggen av skandalene: Michael Jackson hadde en sterk humanitær side. Han er angivelig den popstjernen i verden som har gitt mest til veldedighet. Også det bidrar til å forklare hans enestående posisjon. Likeledes hans rolle som døråpner for afroamerikanere. Han mente det når han sang «We are the World» og «Heal the World», som så riktig rundet av minneseremonien.

I går var galskapen og støyen som har omgitt så mye av denne artistens liv og karriere erstattet av harmoni og verdig hyllest. En feiring av hans liv og det han etterlater seg.

«WE'RE ALMOST THERE» sang Michael Joseph Jackson for mer enn tretti år siden. Nå er han der, får vi tro.

Publisert:

Foto: REUTERS

Jan H. Landro
Teateranmelder