Kjellermennesker

Offentligheten er syk og skadet. Men ikke skyld på sosiale medier. Folk var drittsekker før internett også.

En liten gutt skal ha blitt slengt opp til veggen og tatt kvelertak på. Fordi moren er ordfører i Klepp og tilhenger av bompengepakken på Nord-Jæren.

«Heila damå e ein tragedie», skriver folk. Kan ikke noen bare spraye ned huset hennes med kumøkk?

«Sosiale medier gjør deg til en drittsekk», er en forklaringsmodell mange tyr til.

For eksempel filosof og Silicon Valley-gründer Jaron Lanier, som har skrevet bok om hvorfor vi må droppe Facebook og sånn. Sosiale medier undergraver sannheten, gjør politikk umulig og ødelegger både sjel og empati.

Det er nok mye riktig i det. Alt kan hitles, og det florerer med drit og oppgulp og fornærmelser.

Men sosiale medier er bare et verktøy. Det egentlige problemet sitter bak tastaturet. Folk var drittsekker før internett også.

I 1830-årene ble Norges første kulturkrig utkjempet. Dikterhøvdingene Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland barket sammen i et tverrmedialt skittslag.

Feiden sto om livsidealer og samfunnssyn. Niddikt var en sentral sjanger. Ikke alt som foregår på enderim er vakkert.

Kulturkampen ble en «avisforfølgelse uden sidestykke», preget av «ondsinnede personangrep, grovheter, rykter, sladder og baktalelser», ifølge et referat i Morgenbladet.

Det toppet seg under Teaterslaget i 1838. Kretsen rundt Welhaven arrangerte høylydt pipekonsert da Wergeland satte opp teaterstykket «Campbellerne».

Etter sigende fikk faren hans aldri hørselen tilbake – trolig fordi regjeringsadvokat Frederik Stang fyrte løs mot ham med en barnetrompet.

Infame personangrep er altså ikke et produkt av Facebook. Også 1800-tallets skjønnånder gikk fra konseptene når de følte seg tråkket på.

Den språklige innpakningen er mindre høytsvevende i dag. Men essensen er den samme. Uenighet i sak blir raskt til intenst og uforsonlig hat mot person. Sånn har det alltid vært, og professorer kan være like ubehøvlede som bompengehatere.

Selvsagt forsterker sosiale medier hets og personangrep.

To sekunder mellom oppgulp og offentliggjøring gir liten tid til besinnelse. Dessuten har det mindre omkostninger å skjelle ut folk digitalt.

Jeg er ganske vant til å bli kalt stygge ting på internett. Men hittil har ingen av dem som synes jeg er et «fite tryne» sagt det til meg når vi møtes. På samme måte som gutta som vil flå Lan Marie Berg (MDG) «fra anklan å opp» neppe nevner det for henne på butikken.

Det blir for ubekvemt.

For 20 år siden skrev Ytringsfrihetskommisjonen en rapport om ytringsfrihetens kår i Norge.

Et av kapitlene heter «ytringsmot og sosiale sanksjoner». Der trekker kommisjonen frem «Norske stabeiser» som ble sendt på NRK i 1998.

Serien handler om mennesker med alternative meninger. Folk som ble ansett som spesielle, og gjerne møtt med «en viss porsjon mental reservasjon», som kommisjonen formulerer det.

I hvilken grad føler de seg tvunget til å pålegge seg en form for selvsensur? Og hva skjer med dem som ikke gjør det, spurte Ytringsfrihetskommisjonen.

Svaret i dag er nokså annerledes enn i 1999.

Den gang var Ytringsfrihetskommisjonen bekymret for «konformitetspresset» slike folk kunne oppleve. De fryktet at grensene for å ytre seg skulle bli for trange, og at folk skulle «skyves ut av det gode selskap».

I dag kan stabeisene lett finne hverandre i diverse ekkokamre på nettet. Det største problemet der er ikke akkurat riskoen for selvsensur.

Mye har skjedd siden 1999. Dette var før 22. juli, før karikaturstriden, før Facebook, før Resett, før alternative medier, no-platforming, trigger warnings, nettroll og falske nyheter.

Flere – blant andre næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), Frp, KrF og Venstre og Tankesmien Agenda – vil derfor ha en ny og oppdatert ytringsfrihetskommisjon.

Trenger vi det?

Rammevilkårene og truslene har riktignok endret seg. Men tankegodset som begrunner og forsvarer ytringsfriheten står fast.

Ingen skal begrense andres tankevirksomhet. Åpenhet og kritikk og offentlighet er fortsatt den beste formen for kontroll. Søken etter sannhet er fortsatt det mest robuste argumentet for fri meningsutveksling.

Hvis motsyn ikke kommer frem, kan ingen vite om de har rett. Slik var det da Galileo Galilei utfordret snevre teologiske dogmer i 1633, og slik er det i dag.

Men på samme måte som resten av demokratiet, er ytringsfriheten basert på en idé om at det offentlige rom består av voksne, anstendige mennesker. Frihet forutsetter altså en form for dannelse, konkluderer Ytringsfrihetskommisjonen.

Det trengs ingen ny offentlig utredning for å komme dit. Det som trengs er at folk skjerper seg.

I «Opptegnelser fra et kjellerdyp» skrev Fjodor Dostojevskij om Kjellermennesket. En gemen drittsekk som omsatte bitterhet og sjenanse i fiendtlighet og avsky, og som nøt å gjøre heslige handlinger.

Kjellermennesket levde isolert i en kjeller i St. Petersburg på midten av 1800-tallet. I dag ville han vært et typisk nettroll.

Kjellermennesket tar ut de verste sidene av seg selv. Alle har det i seg. Dannelse er mye mindre naturlig enn å skrike og hate og hetse.

Men folk kan ikke gi etter for primitive impulser bare fordi de er på internett.

«Ytringsfrihet skal det vere», sier Grunnloven. Selvsagt skal det det. Men ytringsfriheten kan ikke bli et slags argument for at folk skal tåle enhver form for tilbakemelding.

Det var ikke helt det de liberale tenkerne bak konseptet så for seg.

Det er ingenting sannhetssøkende i å spraye ned politikerhjem med kumøkk. Det er ingenting dannet over å slenge dritt på nettet.

Det rokker ikke ved at vi må ha ytringsfrihet, uansett. Så folk må bare skjerpe seg.