Eier du ikke kjøttskam?

I en plantebasert verden er kjøtt den forbudte frukt.

FABRIKK: – At hele premisset for kjøttindustrien er barbarisk og ekkelt, er simpelthen den nakne sannhet. Cornelius Poppe / NTB scanpix

Anne Rokkan
Kommentator

Jeg ser meg nødt til å begynne denne teksten med et kraftig forbehold. Det er en krevende disiplin å skulle skrive om pølser, skam og lysten på billig kjøtt, uten at en del av dere leser meg i verste hensikt.

Så la meg derfor presisere: dette er ingen griseprat – dette er blodig alvor.

Den forferdelige dokumentaren Brennpunkt viste i forrige uke, om forholdene ved ulike grisefarmer i Norge, har fått mange til å sette wieneren i vrangstrupen.

Selv om forholdene som dokumenteres forhåpentligvis er blant de verre eksemplene, er det bortkastet å la seg sjokkere. At hele premisset for kjøttindustrien er barbarisk og ekkelt, er simpelthen den nakne sannhet.

Og slik noen skammer seg over å fly, er det nå tid for å kjenne litt på kjøttskammen.

La oss ta utgangspunkt i dokumentaren. Visst var den grusom, men det er ikke disse empatiløse enkeltindividene som er problemet. Hele det industrielle dyreholdet er et absurd fenomen.

Som veterinær Siri Martinsen nylig påpekte, er det ikke bare regelbrudd som fører til grusomhetene. Regelverket legger i seg selv opp til å tillate mistrivsel og lidelser.

Det er ikke for å være slem, men det er ikke plass til sentimentalitet når man skal drive butikk.

Martinsen: “Selvsagt står man ikke og overøser den lille tynne grisungen som aldri kommer til å bidra til bunnlinja, med omsorg – man slår den i veggen.”

Og det er helt lovlig.

Forestill deg at du er på besøk fra en fjern galakse, hvor ingen har kommet på at man kan spise dyr.

En stolt landbruksminister viser deg rundt i fjøset. Der står en stresset melkeku med en maskin pattende på spenene sine mens hun ser seg rundt etter den nyfødte kalven sin. Kalven, isolert i et slags bur lenger nede i fjøset, skal bli til finfin kjøttdeig en dag.

Men det er ikke bare storfe som har svin på skogen. I grisebingen står intelligente dyr med sterke instinkter trøkket sammen i betongbeholdere. Effektiviteten er fantastisk, og de levende fettbergene ales opp like upersonlig som om de var en klase med tomater. Et liv ribbet for dagslys, svartjord og mosjon gjør heldigvis at kiloprisen får plass i et studentbudsjett.

I hønsehuset kaver selvribbede kyllinger rundt på tynne ben som strever med å bære kroppen. Regelverket tillater 20 kyllinger pr. kvadratmeter, og dersom de unngår å bli trampet i hjel av stressede familiemedlemmer, sendes de bokstavelig talt gjennom en drapsmaskin etter 31 dager. Det finnes et utall Youtube-videoer av dette som kan gjøre hvem som helst blek om nebbet.

Den samlebåndsaktige industrien har hatt fantastiske resultater hva kommer til produksjon og pris.

En gjennomsnittlig nordmann spiser hele seks okser, 28 griser, 1300 kyllinger og 23 sauer i løpet av livet. Hvert eneste år slaktes 76 kilo dyrekropper for hver og en av oss.

Noe sier meg at et vennligsinnet romvesen ville syntes vi var en smule vulgære. Sannsynligvis ville det også lurt på hva faen det er vi egentlig holder på med.

Homo sapiens derimot, de eier ikke skam.

Det er ikke bare dyrevelferden som står i veien for å kunne nyte et skamløst kjøttmåltid.

Kjøtt er nemlig noe skikkelig drit. Godt, ja, men om du legger fra deg plankebiffen et øyeblikk og heller tar innover deg fakta, er det egentlig ikke noe særlig å diskutere.

La oss begynne i samme hjørne som flyskam: kjøttindustrien er en klimaversting.

Globalt står dyrehold for mellom 14 og 18 prosent av de menneskeskapte klimautslippene.

Oksekjøtt er aller verst, men det er ingen grunn til å meske seg med lammekjøtt heller.

Her er det sikkert noen som vil påstå at vi trenger kjøtt som proteinkilde, men det er det også bare å droppe: kjøtt, fisk, egg og melkeprodukter bruker 83 prosent av klodens jordbruksareal, men produserer bare 37 prosent av proteinene vi spiser.

Hadde vi fordelt jordkloden mellom oss og dyrket den maten vi selv ville, hadde med andre ord de utskjelte veganerne overlevd helt fint, men hatt veldig mye større hage enn kjøttspiserne.

Også i det lille økosystemet vi kan kalle vårt legeme, kan kjøtt fort bli et forstyrrende element. En rapport fra Verdens helseorganisasjon viste i 2015 at bearbeidet kjøtt uten tvil øker risikoen for kreft.

Bacon er som kjent noe svineri, og bare to skiver om dagen øker risikoen for tarmkreft med 18 prosent. Tarmkreft er en av de vanligste kreftformene i Norge.

Hvorfor lengter vi likevel stadig etter søtt, rødt kjøtt?

Svaret er nok såre enkelt: det smaker godt.

Ah, langtidsbakt svinenakke i tacolefsen, medium rare entrecôte med en syrlig béarnaise, kyllingnuggets på en syndig søndag. Jeg får vann i munnen, og det gjør sikkert du også.

Men det er da en haug med ting som er både deilig og beleilig, men som vi stort sett holder oss for gode for likevel?

Utroskap, tyveri og offentlig urinering er fristende greier som de fleste av oss likevel holder oss for gode for. Vi ønsker å være gode mennesker, og vi føler skam over egen oppførsel.

Når det kommer til levende mat, ser det imidlertid ut til at vi befinner oss i et felles kjøttkoma. Ingen bevis i verden på hvor barbarisk og unaturlig kjøttindustrien virkelig er, kan tilsynelatende stille vårt sug etter andre arters parterte anatomi.

Til og med grisebøndene innrømmer det: den klarsynte grisebonden Jørund Kvaale Hansen skriver at han gjerne skulle sluppet grisene sine ut om sommeren, men at dette ikke går overens med budsjettet. Kundene går til de billigste butikkene, på jakt etter det billigste kjøttet. Dette presser prisen ned. Som det er nå, sitter han selv igjen med fire kroner pr. kilo kjøtt. Da sier det seg selv at det ikke er store marginer å gå på.

Når verken dyrevelferd, klimatrussel eller egen helse kan holde forbrukerne unna en tradisjonell fårikål eller frekk liten grillribbe, må det sterkere lut til.

Jeg ser bare én realistisk løsning.

Reguler næringen ut av markedet. Den nådeløse konsekvensen av det bransjen vil kalle urimelige krav, gjør at vi sitter igjen med et fåtall, grisedyre kjøttprodusenter. Kjøtt vil bli en luksusvare kun de få forunt.

Er dette et problem? Nei.

Å ikke få alt en har lyst på, har de fleste av oss lært oss å akseptere – om ikke annet via kjønnsdriften. Det er på tide å legge fra seg pølsesnabben og heller bite i det sure eplet.

Kjøtt må bli et luksusgode på linje med trøfler og kokain, og brukes deretter: bare litt, av og til.