Leve livet

Da vi pakket ned barndomshjemmet, bestemte jeg meg for at porselen og sølvtøy og alt som er fint, skal brukes – ikke gjemmes bort.

BARNDOMSHJEMMET: Innholdet i huset vi har ryddet, representerer på mange måter det lille i det store som er utviklingen av det norske samfunnet på 1900-tallet, skriver Anne Lise Fimreite. Foto: Rune Sævig (Arkiv)

  • Anne Lise Fimreite
    Bergenser og professor
Publisert:

I år er ferien ekstra kjærkommen. Rydding og salg av barndomshjemmet har gjort den siste tiden både hektisk og intens. Sorgen over avhendingen er ikke spesielt stor. Jeg har ikke bodd i huset på over tretti år.

De to som gjorde at det fremdeles var hjemme, har etter eget utsagn gode dager på ett av byens sykehjem. Men det å rydde oss ut av huset mine besteforeldre flyttet inn i med min far da det var nybygget midt på 1930-tallet, har satt sine spor både fysisk og mentalt.

Her var farmors utstyrskiste som var med fra Indre Sogn til byen, og signaliserte at oppholdet var permanent. Her var hennes symaskiner og klesrulle som var med på å forsørge familien. Her var farfars arbeidsveske som ble brukt til å bære kaffeflasken og maten mellom huset og Blikkvalseverket i en mannsalder, og her var hans utmerkelser for lang og tro innsats for fagforeningen.

Neste generasjons etterlatenskaper besto mer av notater, bøker, attester og jobbtilbud. Utviklingen vises kanskje best i to bilder av mine foreldres yngste brødre som nyslåtte studenter, flotte karer og stolte familier.

De tok godt vare på studentstatusen begge to, en kjemiker og en teolog.

Til tross for det strevet mange av tingene vi har ryddet bort vitner om, er det også spor av mye moro og mange opplevelser. Sykkelvesker, ryggsekker, kofferter, generasjoner av reiseradioer, spill, gamle telt og annet campingutstyr, samt brukte billetter og bilder nok til et helt galleri.

Det forteller om utferdstrang og evne til å forfølge den. Om turen gikk til Kvamskogen, Sogn eller Oslo, København eller Rhodos, dokumentert er den og suvenirer finnes.

Også fra min egen barndom og ungdom var det mye stoff i skuffer og kasser. At ikke alle sider ved bylivet var like attråverdig for et barn, fremkommer av brevene jeg sendte min beste lekekamerat som var stasjonert på «landet» for sommeren.

Her kommenterer jeg alt fra Branns europacup-trekning og landslagsuttak til et av datidens fremste byluftsproblem – «Florvåglukten». Undertonen er dog at det er kjedelig å være alene igjen i byen om sommeren.

Selv om brevene kan tyde på noe annet, så var vi på ferie vi også. Min søster og jeg fikk oss en god latter da våre gamle luftmadrasser kom frem fra glemselen. Mens de ble lempet i haugen av ubrukelige effekter, mintes vi glovarme, iskalde og søkkvåte netter på hver vår flanke i soveteltet, atskilt av «min mor og de» for å bevare familiefreden.

Selvsikre skolestiler om verdenssituasjonen på slutten av 1970-tallet, kaller på smilet. Men det som gjorde størst inntrykk er fra noe nyere tid, var manuset til fars tale i min doktormiddag. Stoltheten gjennomsyrer teksten, men også gleden over de diskusjonene vi alltid hadde rundt middagsbordet.

Som han uttrykker det i talen: «kanskje har kommunebyråkraten kunnet lære kommuneforskeren noe også?» Og ja, det har han!

Innholdet i huset vi har ryddet, representerer på mange måter det lille i det store som er utviklingen av det norske samfunnet på 1900-tallet. Min families utvikling fra sydame og industriarbeider til byråkrater og akademikere, er ikke unik.

Variasjoner over temaet finner vi i mange, mange familier. Det er opplagt flere mulige inntak til høstens forelesninger om norsk og nordisk politikk i nettopp dette.

Det sterkeste med disse intense ukene med rydding og kassering, er knyttet til erkjennelser rundt alt som er tatt vare på. Generasjonene før oss var nok spesielle slik fordi de opplevde og hadde opplevd knapphet.

Trangen til å gjemme på, er forståelig da. Det som er sårere, er alle de fine tingene som opplagt var spart med tanke på å bli brukt ved spesielle anledninger: klesplagg, servise, glass, duker og sko.

Kanskje kom anledningen. Noen av skattene husker jeg i bruk, men den kom opplagt ikke ofte nok eller så uteble den helt. Det meste av dette fine og spesielle er nå så skjemt at det er ubrukelig. Forgjengelige ting har det med å tåle tidens tann ganske dårlig.

Den viktigste jeg tar med meg fra barndomshjemmet når døren låses for siste gang, er derfor et løfte om at jeg skal trosse genmaterialet jeg har til felles med husets tidligere innvånere, og bli flinkere til å bruke og nyte det jeg har. Ikke bare gjemme det bort.

Heretter skal det bli porselen og sølvtøy når jeg kjenner for det og hvit duk på bordet med. Søles den på kan den vaskes, til og med renses om det er påkrevd. Jeg skal også oftere – selv til hverdags – ta på meg smykker og fine klær, forhåpentligvis til glede både for meg selv og andre.

I dyp takknemlighet over et flott barndomshjem og en trygg barndom skal jeg, som har alle materielle muligheter for det, sørge for ikke å ende som Ingerid i Bjørnsons kjente dikt. Hun som gjemte sin lue for å ta den frem ved den spesielle anledningen som aldri kom – og når hun innser dette:

«Hun ganger for kisten at tage den, hjertet var så stort derved; hun leter frem til dens gamle sted. Da var der ikke tråden igjæn.»

Livet er her. Det er nå det skal leves. God ferie!