Helvete er fravær av de andre

Isolasjon av innsatte i norske fengsler er umenneskelig. Hvorfor får det fortsette?

I STRID: Å isolere et menneske – å avskjære det fra kontakt med andre over tid – er å kutte denne fastlandsforbindelsen til andre mennesker. Det er i strid med vår sosiale natur, skriver gjestekommentator David Chelsom Vogt. Foto: Eirik Brekke

  • David Chelsom Vogt
    Filosof og musiker
Publisert:

«Helvete er de andre», hevdet Sartre. Men egentlig er det omvendt. Helvete er fravær av de andre. Ensomhet og isolasjon. Dette er hverdagen for en del av de innsatte i norske fengsler. Bergens Tidende har i en rekke artikler dokumentert hvordan innsatte som viser tegn til psykisk sykdom isoleres på glattcelle eller legges i belteseng. Den yngste var en jente på 15 år. Én mann har sittet 1700 timer på glattcelle.

Norske myndigheter har gjentatte ganger de siste tiårene blitt kritisert av Europarådet og FNs torturkomité for isolasjonspraksisen i norske fengsler. Isolasjon over tid kan stride mot torturbestemmelsen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som forbyr såkalt «umenneskelig behandling eller straff».

Denne betegnelsen, «umenneskelig behandling», er treffende. Implisitt erkjenner man dermed at vi mennesker dypest sett er sosiale vesener. «Intet menneske er en øy», som det heter hos John Donne. «Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av Det Hele». Ordet «isolasjon» kommer betegnende nok av det italienske ordet for øy: «isola». Å isolere et menneske – å avskjære det fra kontakt med andre over tid – er nettopp å kutte denne fastlandsforbindelsen til andre mennesker. Det er i strid med vår sosiale natur. Det er umenneskelig.

Les også

Tilsynsrådet skal avdekke vold og urett i fengsel. Men ingen vet om de gjør jobben sin.

Noen vil kalle det tortur. Vanligvis reserveres ordet for fingeravkutting og liknende, og det høres kanskje overdrevet ut at isolasjon skulle kunne være et tilsvarende helvete å gjennomleve. Sven Erik Utsi, som selv har opplevd isolasjon og som har sett effektene av det hos andre, forteller imidlertid til VG at det kan ta årevis å bearbeide opplevelsen. «Det å sitte isolert gjør noe med deg. Det bryter ned mennesker. Det er psykisk terror, rett og slett. Det er veldig mange som blir syke av det.»

Angst og depresjon, og i noen tilfeller psykose, er dokumenterte effekter av isolasjon. I tillegg er det påvist forhøyet forekomst av selvskading og selvmord. Effektene kan oppstå allerede etter få dager, og jo lengre isolasjonen varer, jo verre er det.

Hvorfor får isolasjonspraksisen likevel fortsette? Delvis skyldes det nok at myndighetene ikke selv har oversikt over isolasjonsbruken. BT kunne nylig avdekke at de såkalte tilsynsrådene fører sporadiske tilsyn som ikke dokumenteres eller systematisk følges opp. Det er i praksis ingen som vokter vokterne.

Les også

Selv om de har færre innsatte, sjekkes Trondheim fengsel dobbelt så ofte som Bergen

Dessuten skjer isolasjonen ofte i mangel på alternativer. Innsatte som burde vært innlagt på psykiatrisk sykehus får ikke plass der. Antall sengeplasser i psykiatrien er blitt kraftig redusert de siste tiårene, fra 6276 sengeplasser i 1998 til 3746 i 2017. Kapasiteten er sprengt. Flere har også pekt på at bruken av isolasjon henger sammen med kutt i kriminalomsorgens budsjetter. Fengslene er underbemannet, noe som fører til økt forekomst av vold. Det fører så til økt tvangsbruk og økt mistillit mellom innsatte og ansatte, som igjen fører til mer vold og mer tvang.

Men kanskje ligger også noe av årsaken til den vedvarende isolasjonspraksisen i selve ideen vi har om fengselet. Å sone en fengselsstraff skal jo ikke være behagelig. Isolasjon er sånn sett bare en intens grad av straff, ikke noe fundamentalt forskjellig fra vanlig fengselsstraff. Fra gammelt av var tanken at fengselet skulle fungere som et såkalt botsfengsel, der fangen skulle sitte i ensomhet på cellen sin, «alene med sin Gud», og meditere over sine synder.

Tanken har ikke helt forlatt oss. Vi ønsker jo at de innsatte skal bruke fengselsoppholdet til virkelig å ta ansvar for sine ugjerninger, at de skal sone for sine forbrytelser.

I Halden fengsel får de innsatte nå tilbud om å «gå i kloster»: et slags selvvalgt isolat som varer i 21 dager, i fullstendig taushet, uten TV og radio, med kun en halvtimes daglig samtale med veilederen. Tiltaket er populært og de innsatte forteller at det får dem til å jobbe med seg selv.

Har isolasjon da kanskje likevel noe for seg?

Les også

– Kontrollen med tvangsbruk i fengslene er et kaos. De som rammes, er blant samfunnets aller svakeste.

Den store forskjellen er at denne isolasjonen er selvvalgt. Det er derfor den virker. Fengselsforskningen underbygger betydningen av de innsattes medvirkning i sin egen soningsprosess. Det er vanskeligere å få til endringer hos de innsatte hvis ikke de ønsker det selv.

I tråd med dette viser en helt fersk studie gjort av Ingrid Lundeberg ved NORCE at innsatte selv oppfatter små og åpne fengsler som bedre egnet til å hjelpe dem bort fra kriminalitet. Soningen er der mer preget av tillit og samarbeid mellom innsatte og ansatte. Lukkede avdelinger oppleves som preget av tvang, ydmykelser og et høyt aggresjonsnivå. Som én innsatt sa det: «Der har du noen tikkende bomber».

En dag skal disse folkene slippe ut. Av hensyn til fremtidige naboer og andre som skal omgås dem må isolasjonsbruken bringes i tråd med de menneskerettslige anbefalingene. Men også av hensyn til de innsatte selv. Ingen fortjener umenneskelig behandling.