Bongo i Kongo

TJOSTOLV MOLAND og Joshua French tok seg inn i Kongo på motorsykkel fra Uganda. Kongo er et av verdens fattigste og mest lovløse land. Et utall væpnede fraksjoner kjemper om kontrollen over store verdier i form av gull, diamanter og andre råvarer.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 13 år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

New York Times meldte nylig om en ny voldtektsepidemi i det østlige Kongo. Ikke av kvinner denne gang, det ville knapt vært en nyhet. Soldater voldtar menn i stor skala. Hit hevder Moland og French at de reiste som turister.

NOE GIKK uansett fryktelig galt. Motorsykkelen brøt sammen, og de leide en bil. Sjåføren Abeidi Kasongo ble skutt, under det Moland og French hevder var et bakholdsangrep eller ran. De stakk av, men uten de to passasjerene som var i bilen. Nå står Moland og French tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje, konspirasjon og ulovlig våpenbesittelse.

Da de ble arrestert, etter flere dagers vill flukt, hadde de utgåtte ID-kort fra det norske forsvaret rundt halsen. I tillegg hadde de en mobiltelefon. På denne fantes det et bilde som viser Moland idet han tørker blod fra sjåførsetet og venstre fordør – med et grotesk smil om munnen. Ut fra blodsporene ser ut som om sjåføren er skutt rett fra siden. To vitner som var passasjerer i bilen hevder French satt ved sjåførens side og avfyrte våpenet.

KANSKJE ER smilet en nervøs reaksjon på å nettopp ha overlevd en livsfarlig situasjon. Men hvorfor i det hele tatt ta et slik bilde? Og hvis Moland og French ble utsatt for et ransforsøk, og ikke så hva som skjedde siden de sto foran bilen med frontlyset i øynene: Hvorfor var det de som kunne kjøre videre? Hvorfor skjøt passasjerene sjåføren hvis de ville rane nordmennene?

På den annen side: Hvilket motiv skulle de to hatt for å drepe sin egen sjåfør, med flere vitner til stede, i et område der sjansen for å slippe unna knapt eksisterte?

Situasjonen går ikke opp logisk, uansett hvordan man vrir og vender på den.

I NORDMENNENES bolig i Ugandas hovedstad Kampala ble det funnet FN-luer, navnemerker med flere forskjellige navn, et «skarpskyttergevær», ID-kort fra sikkerhetsselskapet SIG (Special Intervention Group) med både ekte og falske navn og diverse militære effekter.

I fjor uttalte «John Hunt», som skal ha vært et av French sine pseudonymer, til Fellesrådet for Afrika sitt magasin: «Det er totalt kaos. Det er derfor det er lett å få oppdrag her. Det er ingen som vil inn i Kongo».

Moland og French har militær erfaring fra den britiske hær og Telemarks Bataljon. I retten fremstår begge med en nesten forvirrende grad av ro og disiplin.

IFØLGE NRK har nordmennene samarbeidet med sikkerhetsselskap Sarecen, som drives av en tidligere sørafrikansk leiesoldat. Sarecen har en kontrakt med selskapet Heritage, som er involvert i oljeleting i et omstridt grenseområde mellom Uganda og Kongo. Broren til Ugandas president, som er blitt anklaget for plyndring av gull og diamanter i Kongo, er inne i bildet.

Nordmennene sier selv at de drev et «eventbyrå» i Uganda, og ville undersøke mulighetene for turisme i en nasjonalpark Nå blir de to forsøkt presset for fantasisummer av alle involverte parter.

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

MYE ER råttent i den demokratiske republikken Kongo. Den stormannsgale Kong Leopold av Belgia omgjorde hele landet til sin personlige slaveplantasje. Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn.

I England delte jeg en gang hus i et par år med en engelskmann som jobbet som leiesoldat for belgierne i Kongo på 1950-tallet. Når han ble full – noe han ble ofte, siden han var et psykisk vrak – fortalte han historier om drap, voldtekter og flammekasteres effektivitet mot landsbyer i bushen.

I Kongo, et enormt land som knapt har noen sentralmakt, er hvite leiesoldater og lykkejegere ikke populære. De representerer det lange plyndringstoktet av Kongo.

Militærdomstolen Moland og French står foran, deler ikke våre ideer om rettssikkerhet, og kongoleserne har aldri nytt noen slike privilegier selv.

DENNE YTTERST bisarre saken har en ekstra vri. Norge brukte å sende misjonærer til koloniene. Mange av dem var tapre og bra folk som forsaket mye for å hjelpe andre. De ønsket å spre kristendom, men metoden de brukte var å bygge klinikker, brønner og skoler på steder der slikt ikke fantes.

En av de mest aktive og ordentlige var misjonærhøvdingen og strilen Olav Hodne, som faktisk ble nominert til Nobels fredspris av Mor Teresa flere ganger. Joshua Frenchs fulle navn er Joshua Olav Daniel Hodne French. Olav Hodne er hans bestefar.

Det er ikke eventyrlysten og motet som har endret seg, men Norge. Vårt militære engasjement på Balkan, i Afghanistan og Irak har skapt en ny type nordmann, en vi alltid har sett på med fordømmende blikk: Den krigsvante, opportunistiske eventyreren som operer i anarkistiske gråsoner i den tredje verden, i allianse med illegitime økonomiske interesser.

Eller er det også et feilaktig inntrykk? I intervjuet med Fellessrådet for Afrika hevder «Hunt», altså French, at folk som dem er the good guys, og at deres mål er å gjøre verden til et bedre sted. Vi har ingen anelse om hva som egentlig skjedde. Rettsfarsen i Kisangani har bare gjort forvirringen fullkommen.

  • Morten Strøksnes
    Gjestekommentator
KISANGANI, KONGO I GÅR: De to vitnene som satt i bilen da drapet skjedde forklarte seg i retten, stående like ved siden av de drapstiltalte nordmennene, Tjostolv Moland og Joshua French. SCANPIX
Publisert: