Dette kulturkrasjet burde flere få være med på

Filmen om bergenskunstner Morten Traaviks prosjekt i Nord-Korea er vittig og nedslående på samme tid.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

PÅ FREMMED GRUNN: Kunstnerne Morten Traavik og Nik Nowak har forsøkt å spre europeisk samtidskunst til nordkoreanerne. Det gikk sånn passe. Jørund F. Pedersen

For to år siden dro bergenskunstner Morten Traavik hjem fra den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang for siste gang. Han fortalte om elendige arbeidsforhold, vrange guider og aktiv sensur. Og til slutt en drapstrussel.

Hans mye omtalte og kritiserte kunstprosjekt i verdens mest lukkede land møtte altså veggen. Men det finnes et lyspunkt her: Det hele ble filmet.

Festivalversjonen av filmen «War Of Art» ble vist en eneste gang under årets Biff, og det er selvfølgelig ALTFOR lite.

Dette absurde eposet fra verdens verste diktatur er vist flere steder før, men fortjener et større publikum.

Her burde både filmskaper, regissør og Biff selv ha gjort en bedre jobb med å skape debatt og oppmerksomhet.

Les også

– Jeg er sjokkert over at det foregår såpass drøye ting i menighetene

For dette er ikke en kunstfilm. Fotograf og regissør Tommy Gulliksen har skrudd sammen en forunderlig og morsom dokumentarfilm.

Den har en voldsom spennvidde, fra global sikkerhetspolitikk til det totale kulturkrasjet når vestlig samtidskunst møter østlig propagandakunst.

I tillegg får du et helt unikt øyeblikksbilde av en nesten hemmelig verden, en liten flik av virkeligheten i et samfunn så surrealistisk og totalitært at det er vanskelig å ta inn over seg.

Uhyggestemningen blir forsterket av at regimet står midt i ordkrigen med Donald Trump på denne tiden, og velger å prøvesprenge en atombombe for å «sette seg i respekt», så kunstnernes hotellsenger rister.

STRENGT REGIME: Her får du et helt unikt øyeblikksbilde av en nesten hemmelig verden, en liten flik av virkeligheten i et samfunn så surrealistisk og totalitært at det er vanskelig å ta inn over seg. Tommy Gulliksen

Besøket i Pyongyang i 2017 må ha vært en slitsom affære for den lille kunstnergruppen fra Europa. Her er en tett liten delegasjon, med den franske konseptkunstneren Valnoir og den tyske lydkunstneren Nik Nowak, blant andre.

Å følge disse herlige fritenkerne i møte med et bastant kontrollregime, er både ustyrtelig morsomt og trist. De er intenst opptatt med det å skape «interaksjon», som de sier. Altså utsette vanlige nordkoreanere for kunsten sin. Det går slett ikke bra.

Europeisk samtidskunst blir avfeid som meningsløs av de fleste de møter, på kunstakademier og skoler, fordi den ikke er skapt med et klart politisk formål. Altså som propaganda for førerens ideer.

Vittigst og vondest er øyeblikket da Nik Nowak endelig får lov til å avspille sine kollasjer av insektlyder i en park. Han og høyttaleren blir henvist til en park, bak en busk.

Kunstneren skrur opp lyden, mens guiden henger over skulderen hans og skrur ned lyden. Om igjen og om igjen. Og svært få forbipasserende får med seg et eneste pip.

Les også

Pål Winsents har filmet sin niese Christina (24) siden hun var baby. Diagnosen hennes er svært sjelden.

Morten Traavik er tidligere blitt kraftig kritisert for sine besøk i Nord-Korea. Blant annet har Civita-historiker Bård Larsen skrevet at «Traavik har gjort det til et levebrød å lage ironisk konseptkunst av et brutalt samfunn».

«Art Of War» viser derimot hvor antiautoritært Morten Traaviks prosjekt er, og svekker inntrykket av kunstneren som naiv medløper for Kim Jong Uns regime. En slik karakteristikk er ikke rettferdig.

I filmen begrunner Traavik denne dype fascinasjonen selv: Vesten har prøvd absolutt alt for å trenge gjennom til regimet i 70 år, uten å lykkes, sier han.

Å bruke kunst og kulturutveksling kan i alle fall være verd et forsøk, for å plante noen ideer om hva kreativ frihet kan være. Men akkurat nå ser det ut til at veien til bevegelses- og ytringsfrihet i landet er fjernere enn noensinne.

Filmen gir likevel en følelse av tap, og av at europeisk samtidskunst sliter med å fungere utenfor sin egen boble.

Det virker som om kunstnerne i denne filmen forventer at livredde og ideologisk hjernevaskede nordkoreanere umiddelbart skal omfavne individ-fiksert euro-kunst med begeistring og åpenhet.

Det er uhyggelig naivt. Sensuren, kontrollen, de underlige møtene og den resignerte hjemreisen sier egentlig at Traaviks nordkoreanske prosjekt foreløpig er litt mislykket.

Eller kanskje langt forut for sin tid.