Rett og idrett på Ullevaal teater

Idretten leker stat. Det er den ikke særlig flink til.

Publisert:
Mathias Fischer
Kommentator i BT.

JOHAUG-PROSESSEN: I denne provisoriske rettssalen i Brannlosjen på Ullevaal stadion er Therese Johaug på tiltalebenken. Norges idrettsforbund er en stat i staten, skriver Mathias Fischer. Foto: Scanpix

Det eneste som mangler, er en oransje fangedrakt og kjetting rundt beina. Therese Johaug sitter på tiltalebenken i det som mest av alt ligner på et elevprosjekt i en rettslæreklasse på videregående. Men det er verken lek eller rettssak, det er idrett.

Norges idrettsforbund er en stat i staten – og med betydelig makt overfor den ordentlige staten.

Nå er det langrennsløperen Therese Johaug som er i sentrum. Bakover i tid er det drøssevis av eksempler på hvordan Idrettsforbundet vandrer mellom å oppføre seg som Norges offisielle idrettsorganisasjon og samtidig en helt uavhengig aktør.

Hele konstruksjonen er merkelig. Staten og Idrettsforbundet har en uheldig gjensidig avhengighet.

Den pågående «høringen» på Ullevaal stadion er konstruert som en rettssak. Her er det innledende foredrag fra de to partene, vitneforklaringer, bevisføring og prosedyrer. Rommet som høringen gjennomføres i, er innredet som en rettssal, der tre dommere troner øverst.

Dommerne er for øvrig ekte dommere. Lederen for Idrettsforbundets domsutvalg, Ivar Sølberg, jobber til daglig som lagdommer Frostating lagmannsrett. Finnes det andre private organisasjoner som opererer på tilsvarende måte? Med tiltalebenk, påtalemyndighet, ekte dommere og alt annet som man også finner på Tårnplass?

PÅ TILTALEBENKEN: Langrennsløper Therese Johaug sammen med advokatene i den provisoriske rettsalen på Ullevaal stadion. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Leke-rettssaken blir enda mer merkelig av at denne domstolen ikke forholder seg til den vanlige rettssakens viktigste prinsipp om uskyldspresumpsjon. Her er det snudd på hodet: Therese Johaug må bevise sin uskyld.

Å bli utestengt er en alvorlig straff, og selvsagt bør Johaug ha «rettssikkerhet» i møte med antidopingmyndighetene. Men det er vanskelig å forstå at dette juss-sirkuset skal være helt nødvendig. Mest av alt fremstår det som et show for å vise at idretten tar doping på alvor.

Norges idrettsforbund og særforbundene er frivillige, private organisasjoner – helt uavhengig av det offentlige Norge. Som andre organisasjoner har idrettsforbundet egne vedtekter, men de kaller dem for en lov. «Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités lov», eller bare «idrettsloven». Vedtatt av Idrettstinget.

Alt skaper en illusjon av at det er en slags offisiell aktør på vegne av Norge.

Med denne makten har forbundet skaffet seg et tilnærmet monopol på all idrettsaktivitet i landet. Forbundet forsøker å bekjempe konkurranser som arrangeres utenom de etablerte aktørene. Utøvere blir nektet å delta i aktiviteter utenfor Idrettsforbundet.

For eksempel skapte forbundet kaos om X-Games i Oslo fordi de ikke fikk innflytelse over lekene.

Les også

Eirin Eikefjord: Lex Skiprinsesse

Paradokset er at Norges idrettsforbund er fullstendig avhengig av den ordentlige staten. Staten eier Norsk Tipping og fordeler tippemidlene, og pengene strømmer inn i kassen til den organiserte idretten. Kommuner landet rundt bidrar til bygging og vedlikehold av idrettshaller og fotballbaner som er forbeholdt forbundets medlemmer.

Men så snart noen begynner å kreve at forbundet skal oppføre seg mer som en offentlig aktør, setter idrettspampene seg på bakbeina.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) tok i fjor en skikkelig kamp. Hun måtte true med å trekke støtten for å få Idrettsforbundet til å gi innsyn i regnskap og bilag, etter at uvettig pengebruk var blitt avdekket i mediene.

Norges idrettsforbund er en merkelig konstruksjon. Selvsagt kan hvem som helst organisere seg i forbund med de reglene man ønsker. Men det er verdt å spørre seg om ikke Idrettsforbundet har vokst seg for stor og mektig.

Når folket følger med på rettssaken i «Ullevaal lagmannsrett», og ser advokater, dommere og påtalemyndighet snakke om bevisførsel, er det verdt å huske hva dette egentlig er: En privat organisasjon for folk som går på ski.

Publisert: