Lydspor for en gammel by

Nok en gang går Bergenfest og sommeren med til gjenhør med gamle dagers fjerne stjerner. Hva er det som feiler oss?

DET ER DEN TIDEN IGJEN. Den musikalske vårsesongen i Bergen sparkes i gang med Bergenfest i disse dager. Det fortsetter med Nattjazz og Festspill, og ender opp med semigeriatriske Iron Maiden en gang på seinsommeren. Derfor vil vi denne uken få høre den samme gamle klagesangen:

Bergenfest er mimrefest. Det er løvsprett for gamlispopen. Bergen er full av headlinere med hårfestet bak og gitar til knes. Det er lite nyskapende, lite spennende og lite engasjert — og dermed uinteressant. Bergen blir dermed selv en bekreftelse på at rocken er stein død.

Kritikken er både forståelig og urettferdig på samme tid.

Bergen er byen for buksepress, bedrevitenskap og selvforsterkende konformitet

TIL BERGENFEST kommer et batteri med kjente navn fra den gang da. Ultravox, Lou Reed, The Proclaimers, Manic Street Preachers, Randy Newman og New York Dolls. Gamle troll og spøkelser og gjenferd, bustete, gustne og grå, mange av dem. Men svært så spilledyktige fremdeles.

Rett skal være rett. Veronika Maggio og John Olav Nilsen drar kraftig ned aldersgjennomsnittet under Bergenfest. Og dukker du dypere ned i programmet, ligger mye av Norges yngre håp og fremtid på spillelisten. Det er dette som er så bra med festivaler. De beste opplevelsene er ofte dem du ikke visste om på forhånd.

I de lyse og påfølgende månedene ruller sommerstjernene inn på Koengen: Rammstein med Alice in Chains på slep, og Stevie Wonder. Mens Guns N' Roses parkerer i Vestlandshallen.

Les også

Rustent maskineri

DET ER NOE MED BERGEN . Dette er de gamle tradisjoners landsby. Vi har verdens eneste liksom-borgernvernmilits for små barn. Vi har kjegleklubber, pomp, prakt og ordre om at alle reiser seg når «Udsigter fra Ulriken» synges i Grieghallen. Dette er de vrangvilliges utpost. Bergen er byen for buksepress, bedrevitenskap og selvforsterkende konformitet.

Det sitter kanskje i topografien her. De store trendene hadde trøbbel med å komme seg over havet og fjellene og hjem til oss. I ungdomsopprørets første dager var det pen— og pyntepop'en som var dominerende her vest. På 1960-tallet ble Bergen Lollipop'ens hjemby; den snille, hyggelige fredagspop'en, den som gikk hjem klokken halv elleve og la seg.

Pønken og nyveiven kom riktignok etter hvert. Lovlig seint.

MEN BERGEN ER OGSÅ et sted i verden. Og en av dagens musikalske megatrender består i at 1968-generasjonen er på vei inn i pensjonens, middelhavscruisenes og stadionkonsertenes tidsalder.

68-erne var det første ungdomskullet som gikk med langtrekkende kulturelle impulser i ørene. «Brown Sugar» hørtes lik ut over hele verden. Og det var kanskje denne skjøre tilhørigheten som rørte dem så sterkt; mirakelet ved å tilhøre noe som var større enn blokken, borettslaget og klasserommet. Hver hendelse hadde en tone. Den første dansen, den første klineseansen og den første hjertekræsjen hadde sin akkord og gitarsolo.

Behovet for å klamre seg til disse skjellsettende årene er forståelig, og forklarer hvorfor musikksmak nesten er som religion. For å sitere John Lennon:

«Jeg vet ikke hva som kommer til å ryke først - rock 'n' roll eller kristenheten.»

ER GAMLISKONSERTENE spesielt for Bergen? Neppe. De siste årene har mange av verdens mest feterte stjerner blitt tvunget til å forlate solsengen i Malibu eller slottet i Kent for å dra ut på veien igjen. Limewire, Spotify og andre nedlastingsmuligheter har tappet plateselskap og musikere dramatisk for inntekter.

I 2000 ble det omsatt innspilt musikk for én milliard kroner i Norge. Åtte år senere var omsetningen redusert til 600 millioner. Samtidig hadde bruken av musikk økt med 25 prosent. Norsk musikkbransje alene taper 220 millioner kroner årlig på grunn av ulovlig nedlasting.

Men denne traurige virkeligheten har også banket rust av gamle rør. Det er slett ikke dårlige musikkopplevelser veteranene byr på. Bare spør alle dem som opplevde Rolling Stones, Neil Young eller Bruce Springsteen på Koengen. Samtlige musikanter er farlig nær støvets alder.

NY MUSIKK er kunsten å rippe, røve og rane tidligere helters smarteste påfunn, og legge til en smule egenart. Dagens rock 'n' roll og popmusikk er full av snart 50 år gamle referanser, og det er ingenting i verden som kan skjule det.

Det nye er at referansene nå kommer hjem til oss. Plutselig står alle de overnaturlige og geniale personlighetene i vår egen bakgård, og remjer og gnåler og gråter gamle toner, og ser tilsynelatende ut som om de liker det. Hvem av alle dem som skulket skolen for å smuglytte til «Born To Run» i 1976 skulle ha trodd det?

NOSTALGI ER UTSKJELT, men samtidig undervurdert. Nostalgi er følelsen av å komme fra et sted, av å høre til og høre med, av å ikke flyte fritt og sørgelig alene. Det er en god følelse. Og den følelsen har alltid sitt eget lydspor.

Derfor denne lille påminner til slutt: «Everyone talks about rock these days; the problem is they forget about the roll.» (Keith Richards, Rolling Stones) Er du enig? Si din mening her.