Slutt på velmeneriet

Hvorfor har ikke norsk-pakistanske journalister tatt tak i drosjenæringen? Tror de at de er til pynt?

Publisert Publisert
  • Frank Rossavik
    Kommentator i Bergens Tidende
iconDenne artikkelen er over 12 år gammel

Drosjesaken i Oslo er ren gift for forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Her har vi i månedsvis hørt om hvordan drosjeeiere unndrar titall millioner fra beskatning, smugler dem ut av landet og bygger fjonge slott hjemme i Pakistan.

Trygdemisbruk har det også vært, men la det ligge i denne omgang. Det angår dessuten helnorske drosjesjåfører også.

Nå får vi altså vite at et antall av dem som kjører oss til og fra i hovedstaden er knyttet til de norsk-pakistanske gjengene. Kanskje sjåføren vår har våpen eller narkotika der vinterdekket skulle ha ligget? Risikerer vi nå også å havne i skuddlinjen under et gjengoppgjør?

Tradisjonelt ville velmenende mennesker, både helnorske og halvnorske, nå ha tenkt: Vi må ikke skjære alle over én kam. Eller, i en annen variant: De få må ikke få ødelegge for de mange.

Men jeg er ganske sikker på at denne typen velmenende mennesker, spesielt helnorske og spesielt i Oslo, er under utrydning – og det i et stigende tempo.

Det er blitt en del etter hvert: Kadra-saken, omskjæring, tvangsekteskap, gjengoppgjør på Aker Brygge, skuddveksling i moskeen på Grønland, for å nevne det jeg kommer på i farten. Og på toppen kommer altså drosjenæringen i hundre, så å si.

Kollektivt ansvar

Utviklingen er ubehagelig. Nei, vi skal ikke glemme at de fleste innvandrere, også norsk-pakistanere, er lovlydige. Men vi må se at konstateringen skjuler like mye som den forteller.

For er det virkelig mulig at så omfattende kriminalitet kan foregå uten at så å si alle norsk-pakistanere kjenner til det? Har ikke hele miljøet et ansvar for å komme faenskapet til livs?

Svaret er nei på det første og ja på det andre, ifølge Shazia Sarwar, en annen generasjons norsk-pakistaner som skrev kronikk i Aftenposten i juli. Hun mener at norsk-pakistanernes manglende oppgjør med drosjesvindelen er skammelig.

Sarwar skildrer hvordan hennes egne foreldre har spinket og spart på hederlig vis for å fø familie både i Norge og Pakistan. Etter hvert kom spørsmålene om hvorfor de bare greide å bygge et lite hus i Pakistan, mens drosjesjåførene pralte foran sine palass. Men «alle norsk-pakistanere kjenner opp til flere som kjører drosje» – og de har visst, ifølge Shazia Sarwar:

«Sjokkerende»

«Selv om vi har ant uråd og visst om svart arbeid i en del av taxinæringen, har tallene sjokkert. Det er med vantro nyheten om underslag i hundremillionersklassen blir tatt imot. Det er ikke den velferdsordningen som ikke er utnyttet, og det mest sjokkerende av alt er omfanget. At det er så mange som har vært med på dette jukset! (¿) Vi har gjennom vår stillhet innad i miljøet vist at dette er en akseptabel fremferd», skriver Shazia Sarwar blant annet.

Og selvsagt har hun rett.

Jeg forstår godt at den alminnelige norsk-pakistaner ikke løper til politiet og mediene for å sladre på familie og venner. Men hva med miljøets politikere? Hva med deres organisasjoner? Og hva med journalistene?

Norske medier har de siste ti årene lagt stor vekt på å rekruttere journalister med innvandrerbakgrunn. Særlig i hovedstadens medieverden jobber det nå ganske mange, og godt er det. Men de er ikke ansatt for å være til pynt. De skal – blant annet – sørge for kritisk journalistikk i miljøer der vi helnorske knapt kan få vite et dugg om hva som foregår. Hva har de visst? Og har de foretatt seg noe?

Oss mot dem

Integreringen er noe bedre enn sitt rykte. Mange norsk-pakistanere jobber etter hvert i andre yrker og har daglig kontakt med nordmenn. Men de fleste lever fortsatt i en getto.

Det har også vi helnorske skyld i. Mange arbeidsgivere innkaller fortsatt ikke søkere med fremmede navn til jobbintervjuer, og det er bare ett eksempel på konkret forskjellsbehandling.

Alle mekanismene på skalaen fra ubevisst diskriminering til ren rasisme bidrar til å bremse integrering, og til å rettferdiggjøre en «oss mot dem-holdning» i gettoene i indre Oslo øst. Denne kollektive holdningen har vært et vern for alt fra snuskete drosjesjåfører til middelalderske imamer.

Tid for motgift

Vi snakker om den klassiske hønen og egget-situasjon: Er det helnorsk forskjellsbehandling og rasisme som avler faenskap i innvandrermiljøet, eller er det motsatt? Svaret er som vanlig at det går begge veier.

Her ligger en av de viktigste grunnene til at vi må ta for eksempel Obiora-saken og ambulanseskandalen på dypeste alvor. Her kommer også på et vis velmenende mennesker løpende for å fortelle at nei da, dette er fæle greier, men rasister? Vi nordmenn? Aldri! Disse menneskene må slutte å tøve.

Samtidig må Shazia Sarwar og hennes meningsfeller få støtte til sin indre kamp mot drosjesjåfører og andre undergravere i det norsk-pakistanske miljøet.

Det er nok gift nå. Vi trenger motgift.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Mann dømt for vold mot Kadra

BT anbefaler

Her stanser politiet en studentfest. – Vi har ikke fått sove på flere netter, sier nabo.

– Dette minner mer om Magaluf, sier politiet om bylivet i Bergen under pandemien.

LES SAKEN
Kommentar
Kommentarartiklene i BT blir skrevet av avisens redaktører og kommentatorer. Skribentene har stor frihet til å gi uttrykk for egne meninger. Noen ganger avviker disse fra BTs offisielle syn, som fremmes i lederartiklene.