Gutteklubben Lei Seg

Menn i næringslivet mener det går dårlig med menn i næringslivet.

De siste ukene har en rekke finansledere stimlet sammen til det som vanskelig kan beskrives som annet enn en offerorgie.

I 2003 ble kvoteringsloven i Norge vedtatt. Den påbyr styrene i norske allmennaksjeselskaper (ASA) å ha 40 prosent kvinner i styret.

Nå har en rekke menn fra næringslivet tatt til ordet for å avskaffe den.

Tilsynelatende frykter de for tilværelsen.

Det var Petter Stordalen som startet ballet, med en tale om mangelen på kvinnelige ledere.

Forretningsmannen Arthur Buchardt var raskt ute med å avdramatisere problemet, ved å påpeke at det er mange ledende kvinner ellers i samfunnet, for eksempel i politikk og offentlig administrasjon.

På spørsmål fra Dagsnytt 18 om han derfor mener kvinner burde la menn herske i fred i næringslivet, svarte Buchardt friskt nok at ja, det synes han.

Han mener skjevfordelingen i næringslivet først og fremst skyldes at kvinner ikke har samme behov for å «styre en liten bedrift».

Byrden med å styre de små bedriftene på Oslo Børs vil altså Buchardt og co. helst ha i fred.

Dette ønsket ser det uansett ut til at han får oppfylt.

Blant de største selskapene på Oslo Børs har bare syv prosent kvinnelig toppleder, ifølge NRK. Utvider vi til de 200 største selskapene i Norge, er andelen ti prosent.

Neste mann ut var investor Jan Haudemann-Andersen, kjent for allmuen som han som nekter å trille sine egne barn i vogn.

Haudemann-Andersen mener det ikke er lett å finne kvinner til å lede styrer. «De trenger erfaring, og det har ofte ikke kvinnene».

Og med det leverer han, tilsynelatende uten å skjønne det selv, et utmerket argument for hvorfor kvotering i norske styrer i utgangspunktet er en god idé.

Dessverre er det ingen grunn til å frykte at kvoteringen skal føre til noe umiddelbart verdensdamedømme.

Etter at loven ble innført i 2003, økte andelen kvinner i ASA-styrene fra 7 til 42 prosent. Intet mer en lovpålagt, altså.

Deretter har den ligget flatt.

Likevel stemmer finansmannen Jan Petter Sissener i klagesangen.

I et intervju med Finansavisen mener Sissener at en del kvinner blir ansatt «fordi de er kvinner». I Dagens Næringsliv følger han opp med at Gutteklubben Grei er død, og at kvotering derfor ikke er nødvendig.

Hans argumentasjon for dette er så selvmotsigende at det er vanskelig å forstå hva som egentlig er problemet.

«Kvinner er for dyktige til å bli kvotert inn», sier han for eksempel.

Ja, da skulle man jo tro han ønsket en høyere kvinneandel velkommen i sine styrer, i stedet for å slå tvil rundt hvorfor de har fått jobben.

«Vi må slutte å belyse at det finnes for få kvinner i lederjobber. Såpass respekt må vi ha for dem».

Det er rørende å se hvor langt Sissener vil strekke seg for å forsvare kvinners ære. Faktisk hele veien ned til mellomlederposisjon.

Sist ut er finansmann Morten Astrup. I et intervju med Dagens Næringsliv i forrige uke slår han fast at ikke mindre enn «en hel generasjon menn» nå har det vanskeligere enn kvinner.

Tja.

Selv om kvinneandelen har økt i de styrene som er under direkte lovregulering, har, som vist, ikke kvotering hatt noen effekt ellers i næringslivet.

Skal man kritisere kvoteringspraksisen, bør man altså heller påpeke at den ikke virker.

Astrups dommedagsprofetier har rett og slett ingen rot i virkeligheten - tvert imot.

En studie av 21 norske bedrifter som skiftet ut topplederen sin fra 2018 til 2019, viste at bare fire av disse stillingene gikk til en kvinne.

Astrup tilbyr sin egen tolkning av hvorfor kvinneandelen i norsk næringslivsledelse er så lav: kvinner er smarte nok til å velge bort finans.

Med andre ord er de ikke så dumme som Astrup selv, som ukentlig pendler sitt eget fly mellom Oslo og Sveits, og ellers virker å ha til salt i grøten.

Jeg vet ikke om Astrup forstår hva han egentlig sier her: menn i finansbransjen er altså i ferd med å bli forbigått, av en gruppe kvinner som ikke engang prøver å konkurrere med dem.

Astrup tror også han sikkert «blir skutt for å si dette», men at debatten trenger noen menn som sier det de mener.

Ja, som om vi ikke hadde hørt et par uttale seg allerede. Så vidt jeg vet er de ikke skadeskutt av annet enn sine egne dårlige argumenter.

Så, manglende empiri tatt i betraktning: hvor har egentlig Buchardt, Haudemann-Andersen, Sissener og Astrup sine bekymringer fra?

Det nærmeste vi kommer en forklaring, er når Astrup trekker frem et sitat fra konsernleder i Schibsted, Kristin Skogen Lund.

I Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen» fra mai i år, uttalte hun at en konsekvens av kvotering i ASA-styrer, nødvendigvis blir at enkelte menn velges bort.

Dersom dette fremstår som et revolusjonerende bevis for pågående manneundertrykking, har ikke den selverklært avtroppende Gutteklubben fulgt særlig godt med i timen.

Når det finnes to søkere til en stilling, sier det seg selv at ikke begge kan få den - selv om de er akkurat like godt kvalifisert.

Poenget med kvotering er at det, litt under halvparten av gangene, skal være kvinnens tur.

Kall det gjerne diskriminering.

Morten Astrup får til slutt forklart at kvoteringsloven ikke tillater radikal kvotering, altså å velge en kvinnelig kandidat over en bedre kvalifisert mann.

På spørsmål om han fortsatt mener kvoteringsloven gjør at «en generasjon menn» blir forbigått, svarer han plutselig følgende:

«Jeg kjenner ikke praktiseringen av loven godt nok til å uttale meg, dessverre.»

Dette høres ut som noe Astrup burde innsett litt tidligere.

Å påstå at stakkarslige 60 prosent menn i ASA-styrer vil medføre en tapt generasjon menn, viser at det er behov for å lande privatflyet og få bena ned på jorden.