«Høyres sanne ansikt»

KOMMENTAR: Høyres utspill om egenandeler i helsevesenet er valgkampens eneste upopulære så langt. Vær så snill, gi oss flere!

  • Sjur Holsen
LANGSIKTIGE UTFORDRINGER: Høyre og Erna Solberg har fått sinnene i kok - endelig! - over et viktig og betimelig utspill om økte egenandeler i helsevesenet, skriver BTs politiske redaktør Sjur Holsen. Her er Solberg fotografert sammen med Sveinung Stensland (til v.) fra Rogaland Høyre og stortingsrepresentant Arve Kambe da Høyre-bussen besøkte Vardafjell omsorgssenter i Haugesund.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Først av alt en veldig enkel sammenheng, som er slått fast i den rødgrønne regjeringens egne langtidsmeldinger for norsk økonomi: Dersom den norske velferdsstaten skal være bærekraftig når eldrebølgen er her for fullt og inntektene fra olje— og gassvirksomheten for alvor faller, må vi alle jobbe mer, og flere må fra trygd til arbeid. Utover det finnes det tre, og bare tre, muligheter: Ytelsene må reduseres, brukerbetalingen må opp, eller skattene må økes.

I valgkampen snakkes det mest om den siste muligheten, altså om skatt.

Partiene på høyresiden av norsk politikk vil som kjent ikke ha økte skatter; de vil ha lavere skatt, noe de mener vil styrke verdiskapingen i næringslivet og gi enkeltmennesker større økonomisk valgfrihet. De rødgrønne er dypt uenige, da de mener skattelette er usosialt.

Argumentene på begge sider er velkjente, forsiktig sagt.

Høyresiden påtar seg utvilsomt et stort ansvar ved å love skatteletter i en presset økonomi. Det reduserer statens inntekter, og gjør det enda litt vanskeligere å få den store norske fremtidsligningen til å gå opp. Undersøkelser viser dessuten at norske velgere er blitt betydelig mer skeptiske til skattelette, det borgerlige forspranget på meningsmålingene til tross. Skattelette er ikke en åpenbar vinnersak for høyresiden, slik det var det under den forrige høyrebølgen på åttitallet.

Derimot er det klargjørende at Høyre nå sier at partiet vil vurdere økte egenandeler for visse, mindre alvorlige helseproblemer, som for eksempel skjemmende åreknuter. Det fremstår som en fornuftig forberedelse på vanskeligere økonomiske tider med tøffere krav til prioriteringer, ikke minst i helsevesenet.

På venstresiden går floskelkanonene for fullt: Høyres forslag er «kynisk», «hjerterått» og «iskaldt», for å sitere fra sosiale medier. Eller som SV-leder Audun Lysbakken sier det til Aftenposten: «Nå kommer Høyres sanne ansikt endelig frem».

Reaksjonene tyder på at de rødgrønne kun er opptatt av en type besparelser, nemlig den som har med skatt å gjøre: De vil ikke ha skattelette, og mange av dem ser helst at skattene skrus opp.

Problemet er at «det er grenser for hvor mye skattene kan økes uten risiko for å svekke arbeidsinnsats og verdiskaping», for igjen å sitere fra regjeringens egen langtidsmelding. Altså: Det er ikke nok å stoppe høyresidens skatteletter, det er ikke en gang nok å øke skattene, dersom venstresiden skal sikre den velferden den alltid snakker så varmt om. Da må de rødgrønne på sikt også kutte i ytelsene - et mildt sagt vanskelig budskap å selge inn til et kravstort norsk folk. Eller de må gjøre som Høyre våger å gjøre nå: Forklare for velgerne at de må forberede seg på å betale mer for visse ytelser fra det offentlige helsevesenet i fremtiden. På det punktet viser Høyre fremsynthet og politisk mot.

Det snakkes mye om skillelinjer og blokker i norsk politikk, men det kanskje viktigste skillet går på tvers av de politiske blokkene, mellom ansvarlige og mindre ansvarlige politikere.

Jens Stoltenberg og Erna Solberg står begge solid plantet på den ansvarlige siden, de er politikere som setter tæring etter næring; langt likere hverandre enn noen av dem ønsker å vedgå.

Nok dilling med velgerne nå, vi er voksne, tenkende mennesker!

Sånn sett er det betryggende å vite at en av dem skal bli statsminister etter valget.

Men vi har ikke presidentvalg i Norge; vi skal ikke velge Erna eller Jens: Vi skal velge et nytt storting, hvorfra det skal utgå en eller annen styringsdyktig koalisjon. Da fordamper ansvarligheten fort på begge sider.

Stoltenberg vil regjere videre med et SV som gjerne vil kutte i inntektene fra oljen, men som likevel har råd til det meste over offentlige budsjetter. SVs svar er alltid økt skatt. Statsministeren vil også ha med et Sp som i takt med trygdifiseringen av den norske landsbygden og statliggjøringen av den norske bonden har revet den siste trevl av nøktern borgerlighet ut av sitt politiske kjød.

Solberg går til sengs enten med et sentrum som drives frem av vakre, men akk så dyre hensikter (med KrF hakket bløtere enn Venstre), eller med et Frp som er mest opptatt av å bore hull i handlingsregelen. Og som ifølge eget slagord «har råd til mer enn vi tror», alle løfter om fete skateletter og kutt av bompenger til tross: Råd til mer samferdsel, mer politi, mer helse. At Siv Jensen tok parti med venstresiden mot Høyres forslag om økte egenandeler, var helt som forventet.

Den kjedelige, men akk så nødvendige økonomiske snusfornuften som preger Høyre og store deler av Ap er kort sagt en truet plante i norsk politikk. Og politikk, hva er så det? Politikk er «kampen om fordelingen av goder og byrder i samfunnet», som vi lærte på universitetet. Hvis politikerne slutter å fordele byrdene og bare vil fordele goder, er det følgelig et åpent spørsmål om det er politikk de driver på med.

Hvilket fører oss tilbake til Høyre og tanken om økte egenandeler for helse. Forslaget har selvsagt sine ulemper; alle politiske forslag har det. En fare er at høyere egenandeler gjør at enkelte som trenger legehjelp ikke vil oppsøke lege. Derfor er det maktpåliggende å innrette forslaget slik at det ikke omfatter alvorlige lidelser - Høyre er tydelige på at de skal unngå det - og at ingen egenandeler blir uoverstigelig høye.

Den kjedelige, men akk så nødvendige økonomiske snusfornuften som preger Høyre og store deler av Ap er kort sagt en truet plante i norsk politikk

På den annen side må det være lov å minne om at vi har egenandeler for en rekke tjenester i helsevesenet allerede, at regjeringen selv har nedsatt et utvalg som skal utrede spørsmålet om økte egenandeler, og at det endatil finnes et helt felt i helse-Norge hvor kostnadene bæres fullt ut av pasientene selv, nemlig tannhelsetjenesten. Det må også være lov å minne om at andelen pasienter med frikort i helsevesenet har mangedoblet seg siden ordningen ble innført: Er det veien å gå mot tøffere prioriteringer og strengere kostnadsstyring i et land preget av høy og vidtgående privatøkonomisk velstand? Økt brukerbetaling er dertil en mer treffsikker måte å finansiere helse på enn skatteøkninger, hvor tilpasningsmulighetene for den enkelte er mye større (og de konkurrerende gode formålene flere).

Så ja takk - hvis dette var Høyres sanne ansikt, vil jeg gjerne se mer av det i valgkampen. Og jeg vil gjerne se at også de andre partiene prøver å gi ærlige svar på hvordan de vil løse de langsiktige finansieringsproblemene for den norske velferdsstaten, og hva dette vil koste alle oss som er medlemmer av den feterte norske middelklassen.

Kort sagt: Nok dilling med velgerne nå, vi er voksne, tenkende mennesker! Realisme og kynisme er to vidt forskjellige ting.

Publisert: