Grisen i rommet

#Metoo har tapt hvis kampanjen ender i gapestokk. Poenget er å si fra, ikke henge ut.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Marvin Halleraker (arkivillustrasjon)

Gjennom emneknaggen #Metoo har kvinner – og menn – over hele verden fortalt om seksuell trakassering og drøye tilnærmelser.

Styrken i slike kampanjer er at de viser hvor gedigent dette problemet er, og plasserer skammen der den hører hjemme. Men når terskelen for å navngi og utlevere senkes, kan det fort bli stygt.

Les også

Tusenvis av kvinner med tilsvarende historier kan ikke ignoreres

I Frankrike har kampanjen tatt en mer ekstrem vending. «Balance ton porc», skriver de her. Angi grisen din.

Frankrike – hvor toppleder og politiker Dominique Strauss-Kahn fikk herje fritt i årevis – trenger slike kampanjer mer enn de fleste land.

Mannsjåvinismen regjerer, og det er vel så vanlig at menn roper «salope» (hore) som «salut» etter deg på gaten.

«Bof», pleide folk å si. Sånn er menn. Ingen vits i å gå til krig mot strukturene.

Men nå har Sandra Muller, en New York-basert fransk journalist, manet til masseutlevering av mannsgriser. Samtidig navnga hun en fransk lederskikkelse som hadde kommentert brystene hennes. «Raconte en donnant le nom et les détails», skrev hun på Twitter.

Navn og detaljer, takk.

I Sverige er det lignende tilstander. Medieprofiler og maktpersoner blir navngitt og politianmeldt og fjernet fra stillingene sine. Dette skjer samtidig som #Metoo-kampanjen eskalerer og spinner ut av kontroll.

Det begynte med en reaksjon på Harvey Weinsteins sleske forsøk på å veksle karrieremuligheter inn i seksuelle tjenester. Åpenbart maktmisbruk, åpenbart en kjernesak.

Men hva med tafsing, klåing, undertoner, slibrig sjekking, en klam hånd på låret, uønskede seksuelle fremstøt, kommentering av pupp og kropp?

Les også

Stillhet kan ikke stanse overgrepene

Ingenting av dette er greit. Det meste hører hjemme i den enorme sekkeposten «uakseptabel oppførsel». Problemet er at den rommer alt fra sovevoldtekt til sleivete kommentarer.

Hva er ubehagelig, og hva er seksuell trakassering? Her er det mange gråsoner, der tid, sted og avsender er viktige nyanser. Det er helt andre anstendighetskrav til sjefen og foreleseren enn en full fyr i baren.

Såfremt det skjer anonymt, er det en styrke at kvinner forteller om slike overtramp. Deling avdekker hvor drøye ting som faktisk foregår.

Det er noe helt annet å henge ut menn med fullt navn.

Les også

– Jeg vet ikke hvor mange hender jeg fikk oppunder skjørtet mitt så fort jeg snudde ryggen til og prøvde å komme meg bort

Mange episoder er påstand mot påstand. Gris er en subjektiv størrelse. Men når kvinnens versjon først er offentlig, har mennene liten mulighet til å forsvare seg. Sosiale medier viser ingen nåde. Smått og stort blir satt i bås med rovdyr som Harvey Weinstein. Gapestokker er aldri pent.

Når slike kampanjer tar fyr, er det alltid en fare for å miste gangsynet. Det finnes ingen fellesstandard for griseri.

Før kvinner deler både navn og detaljer, er det greit å huske på at grove beskyldninger anses som rettstridige ærekrenkelser hvis anklagen ikke kan sannsynliggjøres, som advokat Jon Wessel-Aas minner om i Kulturnytt på NRK P2.

Forhåpentligvis fører #Metoo til at trakassering og seksuelt maktmisbruk blir anerkjent som det samfunnsproblemet det er. Forhåpentligvis fører den til at flere sier fra, ikke bare i ettertid, men når overgrep skjer.

Likevel er det fullt forståelig at kvinner ikke orker å lage en scene der og da. Som kommentator Eva Grinde skriver i DN: #Metoo handler ikke om klumsete fremstøt. Den handler om maktmisbruk.

Det er noe helt annet å sette på plass en fremmed dust enn mannen som kontrollerer karrieren din.

Da er det verre med alle som ser hva som foregår, som er jevnbyrdige og i posisjon til å gripe inn, men som lar drøye ting passere.

Når Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim forteller om en «profilert norsk medieleder» som gikk til frontalangrep en fuktig natt på byen, dukker det helt sikkert opp lister over aktuelle kandidater i norske redaksjoner. Disse folkene er som regel notoriske. Folk vet hvem de er.

Men hvorfor får sexbøllene dure uforstyrret på, i mange år, uten at noen griper inn?

Bak alle enkelthendelsene som nå veller opp, skjuler det seg en sterk mekanisme: Menn med makt tar seg til rette, folk ser en annen vei.

Det er det som er elefanten i rommet. Eller eventuelt: grisen i rommet.