Systemsvikt

En serieovergriper fikk voldta igjen og igjen. Hvordan kunne det skje?

Publisert Publisert

HVORDAN KUNNE DET SKJE?: Ida Lillebostad (fra v.), Siren Dyrnes Myrmel og Tina ble alle brutalt voldtatt av samme mann. Nå er han siktet for en fjerde voldtekt. «Hvordan kunne det skje?» spør kommentator Eirin Eikefjord. Foto: Marita Aarekol

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Ida ble voldtatt da hun var 13 år. Det gikk fem år før voldtektsmannen ble tatt. Imens voldtok han igjen.

Siren, desember 2002. Ida, juni 2006. Tina, oktober 2006.
Nå er han siktet for å ha voldtatt for fjerde gang.

En må stille seg spørsmålet om en kunne unngått situasjonen, dersom tidligere saker hadde vært håndtert på en annen måte, sier kvinnens bistandsadvokat, Ingrid Aksnes.

Det er et godt og treffende spørsmål.

Samme nabolag, samme modus, samme DNA. Likevel kobler ikke politiet voldtekten av Ida med voldtekten av Tina bare noen måneder senere.
Det skulle gå over fire år før politiet forsøkte å se den i sammenheng med andre uoppklarte saker.
Hvorfor løftet ingen blikket?
Vi skulle ha avslørt ham tidligere, innrømmet politiførstebetjent Jens Ekmann i 2011. Ressursmangel, sier de nå. Men ingen løftet blikket, og voldtektsmannen fikk gå løs.

Noen forbrytere er så farlige at vanlig fengselsstraff ikke er nok for å beskytte samfunnet. Forvaring kalles det, når de i teorien kan holdes innesperret på ubestemt tid.

Det sentrale vilkåret er gjentakelsesfare, både på domstidspunktet og i fremtiden. Voldtektsmenn og overgripere er typiske kandidater. Mannen som voldtok Ida og Tine og Siren er et vandrende argument for forvaringsstraff.

Likevel fikk han ikke forvaring da saken til Ida endelig kom til retten – nesten seks år etter voldtekten. Han fikk knappe to års fengsel.

Til tross for at han hadde begått tre grovt krenkende voldtekter.
Til tross for at han hadde voldtatt på nytt hver gang han slapp ut av fengsel.
Til tross for at Gulating Lagmannsrett så «klart bekymringsfulle trekk i det samlede risikobildet», viste retten forbausende stor tiltro til oppfølging og behandling.
Dommerne mente det ikke var «nærliggende fare» for gjentakelse.
Det viste seg å være en grov feilvurdering.

Forvaring er ikke straff for noe man har gjort, men for noe man kanskje er i stand til å gjøre. Derfor er ordningen prinsipielt problematisk, og terskelen må ligge høyt. Jo lengre den alternative fengselsstraffen er, jo vanskeligere er vurderingen, og jo mer skal til for å gi forvaring. Er dommerne i tvil, blir det vanlig fengsel.

Spørsmålet om gjentakelsesfare langt frem i tid er blant de vanskeligste vurderinger rettssystemet legger opp til. Dommere er ikke spåmenn.

Som regel lener de seg tungt på de sakkyndige.
Rettspsykiatere bruker en utredningsmetode som kalles SVR-20.
Metoden baserer seg på 20 risikofaktorer som erfaringsmessig gir økt fare for seksuell vold.

Det går ikke tydelig frem om akkurat denne metoden ble brukt, men mannen som voldtok Ida oppfyller iallfall bekymringsfullt mange punkt på listen:
Rusmisbruk. Tidligere vold. Gjentatte seksuelle overgrep. Fysisk skade på offer. Bruk av våpen eller trussel om å drepe.

Psykopati og alvorlig psykisk lidelse er også blant de 20 punktene.
De sakkyndige mener voldtektsmannen har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes av sinneutbrudd og intenst, vekslende følelsesliv. Han har også fått diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse, som innebærer tendenser til å bortforklare egne feil og manglende evne til å føle skyld.
Alt dette tilsier at behandling har liten virkning.

I mai ble TV-danser Julio Kopseng (38) dømt for grove seksualforbrytelser mot 19 kvinner, over en periode på 12 år. Saken har enkelte fellestrekk med serievoldtektene i Bergen.

Begge har begått flere seksualforbrytelser mot ukjente kvinner.
Begge har tatt kvelertak og truet med å drepe.
Begge har overrumplet sine ofre på offentlige toaletter.
Begge har gitt kvinner bedøvende midler.
Begge har dyssosiale trekk.

Psykopaten Kopseng fikk 21 års forvaring. Det er den strengeste straffen i en norsk voldtektssak i nyere tid.

I utgangspunktet skulle det være et vilkår for forvaring at man var blitt dømt for en alvorlig forbrytelse tidligere. Men rett før bestemmelsen skulle tre i kraft, kom Baneheia-saken. Viggo Kristiansen var tidligere ustraffet.

Hvis samfunnsvernet noen sinne skulle være nok til å sperre noen inne på ubestemt tid, måtte det gjelde den som kunne voldta og drepe små barn. Vilkåret ble strøket i siste liten.

«Det er ikke å legge skjul på at det ble gitt forvaring over en lav sko de første årene etter at bestemmelsen trådte i kraft», sa advokat Ann Turid Bugge under prosedyren sin som forsvarer i Monika-saken.

Kan hende det gikk inflasjon i forvaring på et tidspunkt. Men pendelen svinger alltid tilbake. Kanskje for langt.

Voldtektsmannen fikk ikke forvaring for det han gjorde mot Ida fordi lagmannsretten avviste fare for gjentakelse så langt frem som høsten 2013.

Våren 2016 ble mannen som voldtok henne pågrepet for en ny voldtekt.

Foreløpig er han verken tiltalt eller dømt, men han har innrømmet både samleie og å ha gitt kvinnen det nedsløvende dopet Rivotril, som blir hyppig brukt i overgrepssaker.

Den mannen bør aldri komme nær kvinner igjen, sier Siren Dyrnes Myrmel, kvinnen han overfalt på toalettet på Torget Music Pub, fire dager før julaften i 2002.

Hvis mannen blir funnet skyldig for voldtekt nummer fire, er det systemets oppgave å beskytte andre kvinner mot nye voldtekter. Hvis han ikke får forvaring da, er det virkelig noe alvorlig galt.

Publisert