Skam og benektelse

Pedofile har ikke noe sted å gå med tankene sine, og terapeuter vegrer seg for å behandle dem. De kan føle seg medskyldige, sier psykolog Sindre Angeltvedt.

KREVENDE: - Å kjenne empati for noen som har forgrepet seg, kan gjøre at man føler seg medskyldig, sier psykologspesialist Sindre Angeltvedt. Marvin


– De siste 20 årene har dere behandlet over 200 personer som har begått overgrep mot barn. Hvilke fellestrekk har de?

– Det er en vanlig oppfatning i befolkningen at dette er psykopater, altså hensynsløse og dominante mennesker. Men som gruppe scorer overgriperne faktisk lavere på psykopati enn andre innsatte. De er mer preget av angst, unnvikelse og sosial usikkerhet. Det typiske overgrepet bærer mer preg av å være grooming, og har lite bruk av fysisk vold og tvang. (Grooming er prosessen hvor en voksen blir venner med, og oppretter en emosjonell kontakt med et barn, for så å avtale et møte med det slik at det vil bli mulig for den voksne å ha seksuell omgang med barnet, red.anm.) Det er også viktig å huske på at overgrep er en stor skala. Ikke alle overgripere er pedofile, og ikke alle pedofile begår overgrep.

Les også

Debattserie «Det mørke rommet»: – Jeg levde mange år i overgrepshelvetet. Hvordan kan man komme over noe sånt?

— Hva er det som gjør at de går over grensen mellom fantasi og overgrep?

– Det er ikke sånn at folk begår overgrep jevnt og trutt, det skjer i noen perioder av livet. Generelt er de som lever gode liv og får grunnleggende behov tilfredsstilt mer motstandsdyktige. Seksualforbrytere bruker sex som en måte å regulere følelser på mer enn andre. Hvis de er triste en dag, kan de bruke pornografi som selvtrøst.

– Hvorfor finnes det så lite forskning på dette?

– Forskningen er mangelfull både fordi det er vanskelig å få forskningsmidler på verdensbasis, og fordi den er vanskelig å gjennomføre. For å få vitenskapelig gode studier, må man følge folk over svært lang tid, og ha en stor kontrollgruppe. I Norge er det så små forhold at det er umulig.

– Har de som sliter med slik interesse for barn noe sted å henvende seg for å få hjelp?

– Nei, og det er et stort problem. Dette er det mest tabubelagte temaet som finnes, og det sitter veldig langt inne å gå til fastlegen eller en tilfeldig psykolog. Utenfor fengselet er det bare Institutt for klinisk sexologi som driver behandling, og den er svært kontroversiell. For de fleste er det mest virksomme at de blir arrestert. Hvis vi kunne nådd dem tidligere, er det godt mulig at vi kunne forhindret mange overgrep.

– Klarer overgripere å snakke ærlig om lystene sine og hva de har gjort?

– Det er en sterk forståelse av at dette er skamfullt og ikke tåler dagens lys, og benektelse og fordreining er veldig utbredt. Fordreining handler om ulike forklaringer som bagatelliserer handlingene og gjør dem mindre klanderverdige. Det var gjensidig, barnet har ikke tatt skade, slike ting. En annen strategi er å tone ned sin egen kontroll over situasjonen ved å skylde på rus og depresjon osv - litt sånn fylla har skylda. Det er allmennmenneskelig å rettferdiggjøre ting vi gjør som strider mot vår moral.

Les også

Debattserie «Det mørke rommet»: – En venn jeg har kjent i flere år fortalte meg plutselig at hun var seksuelt tiltrukket av barn.

– Hvordan er det å være behandler når sannheten sitter så langt inne?

– En del av behandlingen handler om akkurat dette: Å kjenne igjen fordreiningene. Ofte forteller folk at overgrepet bare skjedde, men egentlig har de tatt hundrevis av valg over en lang periode. Gjennom behandlingen lærer de å gjenkjenne disse mønstrene, slik at de vet hva de holder på med.

– Virker behandling?

– Trenden viser at det har en effekt, og hva er egentlig alternativet? Men som ved all psykologisk behandling, må man være motivert. Å gå gjennom program er krevende. De må granske veldig ubehagelige ting ved seg selv. Fordreiningene har jo en funksjon: at du kan sove om natten og tenke at du er en ok person.

–Undersøkelser viser at psykologer og psykiatere vegrer seg mot å behandle pedofile. Er det en oppfatning du deler?

– Absolutt. Helsevesenet vet ikke hva de skal gjøre med dette, og det er svært personlig utfordrende. Å kjenne empati for noen som har forgrepet seg, kan gjøre at man føler seg medskyldig. Typiske reaksjoner er at man blir mer kynisk, eller kommer i fare for å dele fordreiningene. Terapeuten må finne balansen mellom å forstå risikoen, uten å bli dømmende, kynisk eller naiv. Dette er så krevende materie, at det etter min mening bør forbeholdes spesialister.

– Øker barneporno og kontakt med andre på Det mørke nettet risikoen for å begå overgrep?

– Ingen har forsket nok til å gi et godt svar. Noen mener at porno trigger, mens andre mener det er forebyggende. Det er nok forskjellig for ulike mennesker. Det vi vet, er at hvor mye man fantaserer om barn, og hvor opptatt man er av sex, har mye å si. Å være med i nettverk vil som regel påvirke negativt. Nettverkene forsterker holdninger og fungerer som ekkokamre som bidrar til å normalisere og rettferdiggjøre overgrep.

– Har de som er utsatt for overgrep selv økt risiko for å bli overgripere?

– De fleste som er utsatt for overgrep blir ikke overgripere, men mange overgripere er blitt utsatt for overgrep selv. 57 prosent, viser en studie. En teori er at overgrep er blitt normalisert, og at det kan føre til en oppfatning av at det er naturlig og kanskje også godt.

– Er pedofile tiltrukket av voksne også?

– Det er vanskelig å si generelt. Pedofili kjennetegnes av interesse for de prepubertale, fra 0 til 10 år. Fagfolk opererer med en femdelt skala over kroppslig utvikling, fra barn til voksen. De fleste fordeler seg ut over denne skalaen. De med interesse for de yngste er mer fleksible når det gjelder kjønn. Det er mer krevende å unngå overgrep for dem som kun er tiltrukket av barn, mens prognosene er bedre for dem som kan ha tilfredsstillende seksuelle relasjoner med voksne.

– Hva gjør at folk som har fungerende forhold til voksne likevel søker seg til barn og unge?

– Sex er ikke bare ett behov, men mange: tilhørighet, lek, spenning, intimitet. Ofte handler det om sviktende intimitetsferdigheter. Sjekking i voksenverden er vanskelig, mens de har et overtak overfor de yngre.

BEHANDLER: Psykologspesialst Sindre Angeltvedt sier overgripere ofte er preget av angst, unnvikelse og sosial usikkerhet. EIRIK BREKKE