Gladlaks ettersøkt

Finn en feil: Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen og storinvestorene blir styrtrike. Miljøet og alle vi andre betaler prisen.

Publisert: Publisert:
Morten Strøksnes
Gjestekommentator

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Det oppstod full forvirring rundt spørsmålet om hvor mye oppdrettslaks vi har godt av å spise. Ekspertenes klare råd om å spise lite laks og annen fet fisk hadde på mystisk vis forsvunnet fra myndighetenes kostholdsråd. Oppdrettsminister Lisbeth Berg-Hansens private anbefalinger sto igjen. Spis mer laks. Det er bra for helsen (og hennes egen lommebok, men det har selvsagt ingenting med saken å gjøre).

Tabloidavisene tvang regjeringen til retrett. Helsedirektoratet advarer nå, igjen, unge kvinner og gravide mot å spise laks mer enn to ganger i uken.

Nyheten ble blant annet gjengitt i Frankrike, som kanskje er det viktigste markedet for norsk oppdrettslaks. Lakselobbyen, som er godt organisert og stinn av penger, mobiliserte kommunikasjonsrådgiverne til motangrep. Deres øverste leder har det største kontoret i Fiskeridepartementet, og heter Lisbeth Berg-Hansen. Noen timer etter at Helsedirektoratet offentliggjorde sine gamle, nye råd om fiskespising, fikk lakselobbyen ut det som minnet om en offisiell norsk dementi. På nettsiden til den norske ambassaden i Frankrike, samt i engelsk versjon på Helsedirektoratets egne sider, var helseadvarselen plutselig blitt et råd om å spise mer laks og annen fet norsk fisk.

Teksten minnet om en reklame for laks, men var prydet av den norske riksløven. Sjømatrådet, en av lakselobbyens mange armer, og der Lisbeth Berg-Hansen utgjør generalforsamlingen alene, sto antagelig bak meldingen.

Forvirret? Hvilken annen matvare bruker man enorme summer på å markedsføre som sunn i utlandet, samtidig som norske eksperter advarer mot å spise den, på grunn av giftinnholdet? Er norsk gift sunn for utlendinger?

Franske og norske miljøpolitikere kommer i disse dager med en felles uttalelse i franske medier. Budskapet er at den norske regjeringen og oppdrettsnæringen gambler med folks helse.

Atlanterhavslaksen (Salmo Salar) er blant havets mest imponerende skapninger. Det er en sølvglinsende og rovdyraktig muskel av en fisk. Den har egenskaper som kan få en til å klø seg i hodet over evolusjonens fantastiske frembringelser.

I noen millioner år var atlanterhavslaksen trygt plassert nær toppen av havets næringskjede. Men på 1980-tallet oppdaget vi at våre kyster egnet seg for lakseoppdrett. Folk fikk konsesjoner, og ble laksebaroner. Mellom de gamle sjarkene kakset de plutselig rundt i digre lystyachter med hårfønere ferdigmontert på badet.

Klondykestemningen varte helt til storkapitalen tok over. I dag domineres bransjen av globale konserner som Marine Harvest, der skatteflyktningen og mangemilliardæren John Fredriksen er største breiflabb. Han ønsker nå å bli enda større, noe hans pr-agenter fikk fremstilt som en gladnyhet i mange norske aviser.

Lisbeth Berg-Hansen gjør det bra. Aksjene i Sinkaberg-Hansen gir henne mellom 10 og 22 millioner kroner i årlige utbytter.

En liten gruppe tjener seg styrtrike på å utnytte våre felles naturressurser. Kanskje er det fortjent. Men på folkemunne kalles lakseoppdrettsanlegg for laksefjøs. Gladlaksen lider av hjerteproblemer og benskjørhet. Den er stengt inne i små bur der den proppes med antibiotika og andre giftstoffer for å overleve lenge nok til å havne på våre middagsbord. I hvert oppdrettsanlegg slipper hver merde – på fransk betyr ordet tilfeldigvis dritt eller lort – ut enorme mengder kloakk. Avfallet tilsvarer ifølge beregninger til sammen det en by med 11,9 millioner mennesker ville produsert. I nærheten befinner det seg havdyr som dør, skallet til skalldyr går i oppløsning og rekene stinker.

Selv Riksrevisjonen ser galskapen og krever betydelige miljøforbedringer.

Til tross for tung medisinering døde 50 millioner laks av sykdom i merdene i fjor. Selv om det er avslørt stor underrapportering, benekter ingen at flere millioner oppdrettslaks har rømt fra merdene de siste årene.

Allerede utrydningstruet villaks smittes genetisk av sine svake og syke fettere. Miljøgiftene hoper seg opp, også i annen sjømat vi spiser. Lakselusen, som kanskje burde vært kåret til vårt nye nasjonaldyr, er bare ett problem. I nærheten av fiskeriministerens oppdrettsanlegg er krabbene fulle av svart slim og innsauset i tungmetallet kadmium, som tilfeldigvis også finnes i laksefôr.

Selv Riksrevisjonen ser galskapen og krever betydelige miljøforbedringer.

Om noen hadde tatt seg til rette på samme måte på land ville de blitt arrestert på flekken. Oppdrettsanleggene aksepter vi, kanskje litt fordi vi er vant til å bruke havet som søppelkasse. Men kanskje mest fordi så store mengder pent kledde penger er involvert. Her til lands driver vi bare miljøvern om det dreier seg om symbolsaker som ikke rammer noen økonomiske interesser.

Direktør Svein Berg i Eksportutvalget for fisk (EFF) mener at forskere som uttaler seg negativt om norsk laks er femtekolonister – altså forrædere. Tilsynelatende mener han at Norge er en slags lakseeksporterende sekt.

Berg kan trygt tolke følgende budskap som et varsel om utmeldelse fra min side: Attention les Français! Le ver anisakis simplex a été decelé dans le saumon norvégien! (Hør franskmenn, det er oppdaget kveis i norsk laks!)

Nyheten kom i fjor, men nådde aldri våre eksportmarkeder. Kveis er en parasitt som borer seg inn i tarmveggene, og kan i verste fall ta livet av mennesker. Faren for å bli infisert er klart størst om man spiser rå fisk, altså sushi, der det er slurvet med nedfrysingen.

Er det forresten noen der ute som vet hvordan man oversetter kveis-advarselen til korrekt japansk?

Diskuter saken under:

Publisert: