Nasjon ambisjon

Når vi kan bli verdensledende i vinteridrett, kan vi også ha ambisjoner om å være smartest.

Publisert: Publisert:

GÅR FOR GULL: Når en gutt fra Fyllingsdalen kan bli olympisk mester på skøytesportens formel 1-distanse 30 år etter Geir Karlstads ydmykende fall på 10.000 meter, er det ikke også mulig at en jente fra Åsane eller Laksevåg eller Arna kan få en Nobel-pris, spør professor Anne Lise Fimreite. Foto: Rune Sævig

Anne Lise Fimreite
Bergenser og professor

Sammen med giganter som USA og Tyskland er lille Norge helt i toppen av medaljestatistikken i vinter-OL 2018. Det er som forventet. Kravet om at vi skal være der – i teten og alltid bli enda litt bedre – er nærmest unisont i befolkningen.

Vi som har levd en stund husker tider da Norge var langt fra så suveren. I Calgary-OL i 1988 var den norske medaljehøsten alt annet enn imponerende. Vi vant ikke én øvelse. Tre sølv og to bronse ble beholdningen. Geir Karlstads fall på 10.000 meter skøyter var den ultimate fornedrelsen for oss sportsidioter.

Årets medaljefangst med påfølgende omtale av gamlelandet og våre utøvere i Washington Post, Daily Mail og New York Times, gir grunn til å spørre om også andre felt og sektorer kan lære noe av det som ble gjort da vintersportsnasjonen Norge skulle gjenreises etter miseren i Calgary.

Les også

Her er de ti største OL-stjernene

Norsk forskning er en opplagt kandidat. Selv om tilstanden her på ingen måte kan karakteriseres som en kollektiv fiasko, har så vel utenlandske evalueringer som OECD-rapporter og produktivtetskommisjonen påpekt betydelig forbedringspotensial. Det er langt mellom verdensledende norske forskningsmiljøer.

Hardt arbeid, klart uttrykte ambisjoner og mål, dedikert ledelse og smarte organisatoriske løsninger som gir bedre tilgang til utstyr og trenere, var viktig i satsningen etter Calgary-OL. Dette er tiltak som ikke er helt ukjente for dem som evaluerer forskning.

De trekker frem ledelse som en nøkkelfaktor for å gjøre noe med situasjonen, og viser til at suksessrike universiteter verden over ledes av sterke forskere med visjoner og med legitimitet til å lede.

Kan slike tiltak være med og løfte norsk forskning? Kan de bidra til at vi en gang i fremtiden, med like stor selvfølgelighet, kan forvente nobelpriser av våre forskere som olympiske medaljer av våre idrettsutøvere der vi satser?

Les også

Som skoletaper fikk Sofie høre at hun ikke burde sikte så høyt. Nå er hun tidenes yngste i Nobelkomiteen.

Ved Universitetet i Bergen finnes fremragende miljøer innen klimaforskning, romfysikk, marinforskning, kreftforskning, forskning på Stillehavsregionen, språkforskning, arkeologi og hjerneforskning, for å nevne noen. Forskningen her bidrar med kunnskap som kan føre oss nærmere løsninger på globale og lokale utfordringer for samfunn og for individ.

Fellestrekk ved miljøene er flere. Tilgang på finansielle ressurser er ett. Handlingsrom og muligheter til å tenke mer enn ett år og ett semester i slengen, er avgjørende. Å delta i de beste internasjonale forskningsnettverk, mulighet for lengre utenlandsopphold og tilgang til infrastruktur som regnemaskiner, båter og laboratorier, er andre viktige ingredienser.

Les også

Kommentator Hans K. Mjelva: Landet utanfor skisporet

Bjerknessenteret, som driver noe av verdens ypperste klimaforskning fra Bergen, er ett godt eksempel. Ved å kunne tilby en unik infrastruktur, har senteret trukket flinke forskere til Bergen, forskere som gjerne har blitt her og bidratt til oppbyggingen av feltet. Å samarbeide med de beste har vært viktig for at Bjerknessenteret nå er blant de aller fremste. Senteret har også hatt ledere som har villet satse og våget å formulere konkrete ambisjoner. Parallellene til vinteridrettens suksessfaktorer er påfallende.

Ytterligere en parallell til idretten, er at nøkkelen til å lykkes er unge talenter. Det er heller ikke i forskningen slik at individ og miljø kan bli best over natten. Miljøer må bygges i 10 – 20 års perspektiv. For å få det til, må strategisk tenkning som tillater prioritering være på plass.

I prioriteringssammenheng må forskerne være villig til å utsette seg selv og eget miljø for konkurranse – om forskningsmidler og om posisjoner. En annen parallell til idretten er at man må underlegge seg streng evaluering og vurdering dersom miljøet skal hevde seg.

ENTUSIASME: Torbjørn Lorentzen og Liv Holmefjord jublet da sønnen tok OL-gull. Foreldre, du og samfunnet kan hjelpe til gjennom å identifisere talenter, vise dem entusiasme, støtte dem og la dem blomstre, skriver Anne Lise Fimreite. Foto: Alice Bratshaug

Idrettsheltene gir oss fellesskapsfølelse og stolthet og befester oss som nasjon. Også forskning og høyere utdanning har hatt en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Verdensledende forskning kan til og med gi oss «gåsehudfølelsen».

Kjenn etter, ble du ikke litt rørt da Edvard og Maj-Britt Moser mottok sine Nobel-diplomer med Svenska Akademiens pomp og prakt? God forskning borger i tillegg for høykvalitets utdanning som bidrar til at vi har leger, lærere, jurister og ingeniører med topp kompetanse. Selv hverdagslig, matnyttig undervisning for disse studentene kommer et sted fra. Erfaring har betydning i denne sammenheng, men i aller høyeste grad også systematisk kunnskapsoppbygging og forskning.

Universitetene og andre høyere utdanningsinstitusjoner har her en viktig oppgave som selvsagt skal tas på dypeste alvor.

Foreldre, du og samfunnet kan hjelpe til gjennom å identifisere talenter, vise dem entusiasme, støtte dem og la dem blomstre. Men også ved å være opptatt av forskning, stille krav og forventninger – til forskerne og til politikerne. Vi kan sammen ta utfordringen om å heve nivået på norsk forskning og utdanning.

Norge har de aller beste forutsetningene for å bli best - også her! Når en gutt fra Fyllingsdalen kan bli olympisk mester på skøytesportens formel-1 distanse 30 år etter Geir Karlstads ydmykende fall, er det ikke da også mulig at en jente fra Åsane eller Laksevåg eller Arna kan få en Nobel-prisen sånn cirka i 2050? Jeg heier på det!

Publisert: