Bob Dylan kommer til Bergen, nok en gang. For tyve år siden var det utenkelig å se de ordene i samme setning, på norsk.

At «His Bobness» skulle spille her hos oss, var like sannsynlig som at Elvis skulle ha jammet på Sjøboden.

Nå er vi så vant til at legendene svinger innom vår lille landsby at det ikke rister oss ut av fatning lenger.

Pytt, har du sett R.E.M. og Metallica herje Bryggesiden, har du sett det meste.

Det er forståelig. Men summen av mirakler begynner å bli påfallende. Kan det vare?

Neste sommer kommer altså fire kanoner fra musikkhistoriens formidable batteri til Bergen og Koengen, på rekke og rad.

At de til sammen drar med seg en gjennomsnittsalder på 72 år, er sikkert mulig å henge seg opp i. Men akkurat her, mine kverulanter, er alder irrelevant.

Til sammen representerer Patti Smith (71), Bob Dylan (77), Phil Collins (67) og Elton John (71) godt og vel 50 år hver med pop- og folkhistorie fra begge sider av Atlanteren. I tillegg kommer Foo Fighters, med frontmann Dave Grohl (snart 50), han som var trommis i Nirvana.

Sterke lydbilder, vers, refreng og uutgrunnelig lyrikk, pluss en til dels nifs livsstil, har gitt dem god plass i terrenget.

Samtidig har de ryddet sti for hundrevis av andre og yngre artister.

Nedi sporene etter dem kan du se artister som Bruce Springsteen, Adele, Suzanne Vega, Ryan Adams og mange hundre andre lete etter mål og mening og gode akkorder.

PATTI SMITH: Tilbake på Bergenfest 15. juni neste år.
Lisa Turøy Christiansen

Hver gang en slik Dylan-nyhet bryter vannflaten, mimrer jeg om den gangen vi gikk rundt i Bergen og ventet. Jøss, som vi ventet og lengtet bort og vekk.

Alle som vokste opp på 1970- og 1980-tallet ventet på noen som aldri kom. Noen som kunne døyve jantelov og formynderstat med litt uhemmet stjernestøv.

Norge var den stillfarne puritanismens og klippfiskens provins, der lite stort ble tenkt og gjort, spesielt på konsertfronten.

Riktignok løy mange på seg at de en gang hadde sett Sex Pistols i Trondheim og The Clash i Drammen. Men for en stril uten en formue i busspenger, var det uansett absurd fjerne drømmer.

Så vi gikk rundt og ventet, og hørte oss matte på slitne vinylplater fra Apollon og hardt arbeidende coverband – ventet oss gjennom hele det forstyrrede 1980-tallet og dunkle 1990-tallet. Vi var veldig gode på å vente.

Og akkurat idet vi var i ferd med å gi opp hele prosjektet, å få oppleve skjellsettende, oksygenrik og legendarisk rock’n’roll her hos oss, begynte de å strømme til.

Dylan, David Bowie, Neil Young, Sting, Pink, Rihanna, Foo Fighters, Bruce Springsteen og Nick Cave. Rammstein, Muse, Iron Maiden, Paul McCartney, Stevie Wonder, Mark Knopfler og hellige Rolling Stones.

BRUCE SPRINGSTEEN: Har spilt til sammen tre konserter på Koengen, utrolig nok.
Rune Sævig

Ny teknologi, strømmetjenester og dramatisk fallende inntekter tvang noen av dem ut på veien, og helt ut i fjæresteinene her på Vestlandet.

Men også lokale konsertarrangører som Bergen Live fikk profesjonalisert booking og logistikk i så stor grad at selv den mest fryktløse diva smeltet og ville tilbake. (Her tror jeg vi snakker om Dylan selv.)

Dessuten har all ventingen gjort oss til verdens mest takknemlige publikum.

Summen av all denne herligheten har også gitt oss trygghet, selvtillit og mer å snakke om, og en plass ved bordet ved siden av alle andre blaserte konsertgjengere fra resten av EU og Amerika.

Vi har møtt våre musikkterapeuter fra slitsomme tenår ansikt til ansikt, og kjent at nostalgi er en dypt undervurdert urkraft. Og at musikk er noe av det aller viktigste som finnes her i denne skjøre verden.

Kan det bli for mye? Bortsett fra at neste års feriepenger knaker i fortøyningene, tror jeg ikke det.

Venting og lengsel er et utpreget karaktertrekk hos vestlendingen og alle dens assosierte medlemmer.

I mange hundreår har vi stått på knausene og speidet etter skipene, sildestimene, oljen og et fetere og kulturelt rikere liv. Det ligger i DNA-et vårt.

Vi kommer alltid til å gå og vente på noe større, noe som river oss ut av regn, kuling og restskatt. Men ventingen begynner å bli mer heseblesende, påtrengende nå.

Ingen av oss blir yngre. Men når legendene runder 80 år, sjekker ut og samles i Vårherres prektige storband der oppe, kan vi i det minste si:

Vi var der. Vi så dem og hørte dem før de dro og fikk vinger på.

Nå vi vet vi litt om hvordan nærkontakt med historien føles. Og det er en god følelse.