Er det greit å være milliardær?

Vi bør sette en grense for rikdom, til beste for både de rike og alle andre.

David Chelsom Vogt
Filosof og musiker

EXIT: Noen sier at serien «Exit» på NRK er en karikatur av de superrikes verden. Men som i alle karikaturer, er det en kjerne av sannhet, mener gjestekommentator David Vogt. Ingeborg Klyve

Hvis du er som meg, så liker du å se på «Exit», men du liker ikke hva du ser. Serien, som går på NRK i høst, gir et innblikk i en verden av rikdom og hensynsløshet, luksus og hovmod.

Noen sier det er en karikatur av de superrikes verden. Men som i alle karikaturer, er det en kjerne av sannhet.

Det er denne sannheten om effektene av rikdom, som gjør at mange nå vil diskutere om vi bør sette en grense for den. I politisk filosofi snakker man om «limitarisme».

I USA sier samtlige demokratiske presidentkandidater seg enig med Bernie Sanders i at man bør skattlegge milliardærer til det ikke lenger eksisterer noen milliardærer. Selv multimilliardæren Mark Zuckerberg sier nå at «ingen fortjener å ha så mye penger».

UFORTJENT: Selv multimilliardæren Mark Zuckerberg sier nå at «ingen fortjener å ha så mye penger». Marcio Jose Sanchez / TT NYHETSBYRÅN

Her følger tre grunner til å begrense rikdommen til de superrike. Hvor grensen bør gå, kan diskuteres. En del av problemene med superrikdom gjør seg gjeldende også for «vanlige» rike, bare i mindre grad. Ja, til og med den velhavende middelklassen bør kunne kjenne seg igjen i noe.

Den første grunnen er av hensyn til planeten vår. Ingenting har større betydning for ens klimafotavtrykk enn ens økonomi. Jo mer penger du har, jo mer CO₂ slipper du i gjennomsnitt ut. Og penger har mer å si enn ens holdninger.

Er du miljøbevisst, så vil en høy inntekt vanligvis nøytralisere de reduksjonene som dine gode holdninger måtte resultere i. Får man noen ekstra kroner mellom hendene, er det lett å begynne å tenke på hva man skal bruke dem på. En ekstra ferietur, en hytte til familien, en bil nummer to?

Les også

BT mener: – Til og med skipsreiarar er i slekt med apane

Skalerer vi dette opp noen hundre ganger, så får vi forbruket til de superrike. Dagens Næringsliv undersøkte nylig reiseloggen til Petter Stordalens privatfly. Flyet har blitt brukt tilsvarende 3600 passasjerturer til New York med rutefly.

Dette er ikke en privatsak. Det er ingen grunn til at resten av samfunnet skal akseptere at noen få personer grabber til seg en så stor del av vårt resterende karbonbudsjett.

PRIVATFLY: Forbruket til de superrike, som Petter Stordalen, er ikke en privatsak, mener David Vogt. Vidar Ruud / NTB scanpix

Hver gang Stordalen setter seg i flyet sitt, eller hver gang Kronprinsparet ferierer på en yacht som bruker 500 liter diesel i timen, så betyr det at noen andre må kutte tilsvarende mer. Det er usosialt. Karbonintensivt luksusforbruk bør derfor beskattes skyhøyt, og rikdommen omfordeles til karbonnøytrale formål.

Den andre grunnen til å begrense rikdom, er dens skadelige effekt på samfunnet. En rekke studier viser at økonomisk ulikhet gir økning i problemer med kriminalitet, helse, narkotika, vold, sosial mobilitet, tillit, angst, tenåringsgraviditeter og annet. Dette gjelder uavhengig av graden av fattigdom i samfunnet. Det er altså ikke bare fattigdom, men også rikdom som er problemet.

Les også

– Arbeid må lønne seg mer enn arv

Ja, men de rike skaper jo arbeidsplasser, vil noen innvende. Ja, de gjør jo det, men spørsmålet er om man ville skapt enda flere arbeidsplasser ved omfordeling av noe av rikdommen deres.

Akkurat det hevder blant andre den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty, som i en kommende bok tar til orde for 90 prosent formuesskatt på formuer over to milliarder euro. Har du «bare» to millioner euro, bør du ilegges fem prosent formuesskatt, som så øker progressivt med formuen.

Pikettys argumenter er rent økonomiske: De superrike hemmer økonomisk vekst. Det er feil at det drypper på klokkeren når det regner på det økonomiske presteskapet. Tvert imot: Det blir mindre til oss alle om vi tillater noen å stikke av med en stor andel.

Hør BTs kulturpodkast:

Ja, men fortjener ikke de rike sin opptjente rikdom? Blant Norges rikeste er 67 prosent arvinger, hvilket gjør det absurd å snakke om at de skulle fortjene slike formuer.

Den tredje grunnen til å begrense rikdom, er av hensyn til de rike og deres omgivelser. Det er en eldgammel innsikt at rikdom korrumperer. Buddha sa det, Jesus sa det, et utall romaner og filosofiske verker har sagt det. Og nå har også «Exit» vist oss det med all tydelighet.

Rikdom har en tendens til å gi oss en oppblåst følelse av berettigelse. En følelse av at man er særlig viktig og at det er rett og rimelig at andre behandler en deretter.

Les også

Debatt: Arbeid må lønne seg mer enn arv

Dette bør være gjenkjennelig også for de av oss med middels inntekt, som kan huske tilbake til en ungdoms- og studietid med lite penger. De fleste av oss har nå blitt mer kravstore. Vi tar ikke lenger til takke med et halvråttent ungdomsherberge – vi må ha et kvalitetshotell!

Og kelneren på restauranten må se til å yte skikkelig service. Det er lett å bli mindre ydmyk etter hvert som vi blir vant til høyere standard.

Psykologiprofessor Paul Piff kaller det «drittsekkeffekten». En av hans studier viser for eksempel at det er fire ganger mer sannsynlig at en fører av en dyr bil bryter vikeplikten, enn at en fører av en gjennomsnittlig dyr bil gjør det samme. «Her kommer jeg! Min tid er så viktig. Kom deg ut av veien».

På andre områder står det heller ikke bra til med de superrikes moral. Økonomer fra Norge og Frankrike har sammen påvist at de rikeste blant oss gjennomsnittlig unndrar 25 prosent av sine skatter, mot fem prosent i befolkningen for øvrig.

Jesus hevdet som kjent at det var lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme til himmelen.

Da jeg nylig fortalte min syv år gamle datter om denne påstanden, tenkte hun seg litt om, før hun sa: «Det er jo ikke vanskelig. Du kan bare drepe kamelen og ta en og en kjøttbit gjennom nåløyet».

Nettopp! Her har vi løsningen også for de superrike: Vi må dele opp problemet i mindre biter. Rikdommen til de rikeste må splittes opp.

Det ville gagne både planeten og samfunnet og de rikes omgivelser. Og perleporten blir vid nok for oss alle.