Mørkets profitører

Joshua French er blitt omreisende leiesoldat på landets kulturhus. Kongo-historien skal selges som inspirasjonsforedrag.

Foto: Marvin Halleraker

Publisert:

«En historie om overlevelse og motgang under ekstreme forhold».

Dødsstraff. Fluktforsøk. Fengselsopprør. Drap. Tortur. Sykdom. Lidelse. Et av verdens farligste land. Og den unike historien om et sterkt vennskap.

Slik markedsføres den pågående foredragsturneen til Kongo-fareren Joshua French, «Dømt til døden».

French skal snart selge «sine erfaringer om krisehåndtering og motivasjon» på samfunnshus og hoteller over hele landet.

Motivasjonsforedrag fra en leiesoldat. Der har du en sjanger. For en smart måte å nå både gutta på byen og det krevende bedriftsmarkedet før jul!

Et menneskelig drama som gir deg alt du vil ha. Bortsett fra sannheten, kanskje.

Det finnes mange versjoner av hva som egentlig skjedde med kompisene Joshua «John Hunt» French og Tjostolv «Mike Callan» Moland før de ble fengslet og dømt for drap i Kongo.

De står selv bak flere av dem.

Da TV 2 s reporter Fredrik Græsvik intervjuet Moland og French på cellen i 2009, bedyret de at det var «jobbmuligheter» som trakk dem til Kongo. Det var ikke helt upresist. I ettertid har de innrømmet å være leiesoldater.

I retten sa Moland at han støttet opprørslederen Laurent Nkunda, kjent under tilnavnet «Slakteren fra Kisangani». På NRKs podkast «To hvite menn» sa French at de var agenter på hemmelig oppdrag.

Det eneste som er sikkert, er at sjåføren Abedi Kasongo ble skutt og drept i jungelen utenfor Kisangani, og at Kongo-kameratene hadde et eller annet med saken å gjøre.

De hadde med seg våpen. To lokale passasjerer fortalte at det var Moland som skjøt. Et bilde viser en absurd glisende Tjostolv Moland som tørker vekk blod fra bilen.

DØDSDØMT: Høsten 2009 ble Moland og French stilt for en lokal domstol og dømt for drapet på sjåføren Abedi Kasongo. Dommen var ni dødsstraffer, pluss erstatning på nesten en halv milliard kroner.

Eventbyrået har absolutt rett i at dette er både gripende og rystende på en gang.

Høsten 2009 ble Moland og French stilt for en lokal domstol. Dommen var ni dødsstraffer, pluss en formidabel erstatning på nesten en halv milliard kroner. De tilbrakte årevis i kongolesisk fengsel, og forsøkte å rømme flere ganger.

Moland døde på cellen under uklare omstendigheter i 2013. Selv om selvmord er en høyst plausibel teori, ble French dømt for drapet. På selveste 17. mai 2017 ble han løslatt, takket være alternative UD-metoder og høyt diplomatisk spill.

Fallgruvene var mange da historien skulle bli til film.

Hvordan skrive en fortelling basert på virkelige hendelser når man ikke kan stole på at noen snakker sant, som forfatter Nikolaj Frobenius formulerte dilemmaet etter at han trakk seg fra filmprosjektet.

En frykt var at «Mordene i Kongo» skulle falle for fristelsen til å glorifisere Moland og French og omfortolke dem til fortapte norske heltefigurer i klørne på et skittent og korrupt regime.

Slik ble det heldigvis ikke.

Marius Holsts film, som hadde premiere fredag 26. oktober, er ikke noe spekulativt helteepos fra mørkets hjerte.

Når Joshua French (Aksel Hennie) innleder med full patos om eventyr, «big boys rules» og mannstyper som dras mot krig, fremstår han på ingen måte helteaktig. Mer som en trigger happy norsk bonde i tegneserieaktig søken etter spenning.

Filmen konkluderer ikke bastant, og bruker rollegalleriet til å stille betimelige og kritiske spørsmål. Det er mer enn man kan si om Joshua Frenchs private salgsturné.

Les også

Britt Sørensens anmeldelse: Når denne filmen først skulle lages, kunne ikke resultatet blitt bedre

Inspirasjonsforedrag fra en leiesoldat. Det høres ille ut. Det er det også.

«Dette er ingen renvaskingsturné», sa Joshua French, før han holdt en nesten tre timer lang renvaskingstale», oppsummerte Stavanger Aftenblads kommentator Leif Tore Lindø etter å ha sett showet.

Lindø kaller hele foredraget en saktegående opplesing av en faktabok med én eneste kilde: Joshua French. Ingen andre enn arrangøren fikk stille direkte spørsmål. Sånt blir absurd tannløst: Har du fått kjæreste? Skal du tilbake til Afrika? Det finnes mer vesentlige spørsmål å stille.

Men Joshua French fikk stå og si ting som at alle papirene var i orden, og at han nærer dyp respekt for afrikansk historie og kultur.

Da så. Som om drapsraid for penger i Afrika er helt ok så lenge man har stempel i passet og et snev av kulturforståelse.

ENKEN: Etter drapet ble enken etter Abedi Kasongo alene med seks barn. Joshua French har i ettertid sagt at hun ble «kompensert».

Uansett hvem som drepte sjåføren: Å være leiesoldat er ikke noe bedre enn tilfeldige rovmord.

Det er drap på bestilling. Imperialisme på anbud. Guttedrømmen fra helvete.

Liv Tørres, leder av Nobels Fredssenter, setter leiesoldatene inn i en grell sammenheng, hvor stormakter og internasjonale selskaper har plyndret Kongos naturressurser siden 60-tallet, på bekostning av befolkningen.

Ifølge Tørres er ekstrem seksuell vold en integrert del av denne krigen. Gjengvoldtekter, skamfering, overgrep mot babyer.

Poenget er ikke å beskylde Moland og French for seksuell vold, men å vise at også dette er en del av voldsspiralen som leiesoldatene dyrker og tjener penger på.

AGENTER: Det er uklart hva Joshua French og Tjostolv Moland egentlig drev med i Kongo. I retten sa Moland at han støttet opprørslederen Laurent Nkunda, kjent under tilnavnet «Slakteren fra Kisangani». På NRKs podkast «To hvite menn» sa French at de var agenter på hemmelig oppdrag.

«Leiesoldatene har ikke særlig høyt status, og blir ofte sett på med forakt. Allikevel finnes det altså fortsatt en slags mørk glorie rundt hvite menn med våpen på vei gjennom de store skogene sentralt i Afrika, skriver journalist og Afrika-viter Maren Sæbø i artikkelen «Mørkemenn».

Tjostolv Molands kallenavn «Mike Callan» er for eksempel en krysning mellom to beryktede skikkelser: «Mad Mike» i Forsyth-boken «Dogs of war», og den mye mer virkelige Tony Callan, kjent for å «drepe svarte for moro skyld» i Angola.

Men var Moland og French ordentlige leiesoldater, eller drev de bare med barnslig herming av fiksjon?

«I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig, en fortelling de hadde laget om seg selv under årevis av vold og kjedsomhet og glemsel», skriver Nikolaj Frobenius i sin ferske bok «Kongonotatene».

Innrømmelsene fra Joshua French tyder iallfall på at de var involvert i et eller annet betalt, lyssky oppdrag i Kongo.

«Uavhengig av om de er skyldige i det de er dømt for, har de tatt på seg oppdrag som har vært i strid med lovene i alle de afrikanske landene de har oppholdt seg i», sier tidligere NRK-korrespondent i Afrika, Halle Jørn Hanssen til Stavanger Aftenblad.

Det er dette Joshua French skal reise rundt i landet og fortelle om for penger. Han selger enten drøye løgner, eller kriminelle sannheter.

Spinndoktorene hans kan gjerne kalle det «motivasjon» og «krisehåndtering». En mer treffende merkelapp er usmakelig.