Forskere fra mars

KOMMENTAR: Forskere burde innse at de har mye å lære av gode journalister.

Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

FORSKNINGSDAGENE: Silja Torvik Griffiths (Haukeland Universitetssykehus) viste forskningsformidling på sitt beste da hun vant lørdag Forsker Grand Prix. Norske forskere har generelt mye å lære.

For journalister som er vant til å forholde seg til politikere, kan det skjære seg i møtet med forskere. Politikerne er avhengige av journalistenes oppmerksomhet for å gjøre karriere, noe som naturligvis beleilig for journalistene, som trenger sakene de tilgjengjeld får av politikerne.

En forskers karriere, derimot, er totalt uavhengig av nyhetsmediene. De kan være internasjonale stjerner innen sitt felt, uten å ha donert så mye som et minutt til av sin tid til pressen. Dette forvirrer og irriterer journalister.

Mediene trenger stadig vekk forskere for å forklare hva som skjer i verden. Særlig om noe dramatisk skjer plutselig og i et land langt borte, trenger de uttalelser fra forskere på kort varsel.

Men forskeren på sin side kan velge å sette telefonen på lydløs, nettopp når det koker som mest, og kan gå lykkelig gjennom hele sin akademiske karriere uten å ha behov for journalisten en eneste gang.

Kanskje ville forholdet mellom de to yrkesgruppene vært bedre om flere journalister innså dette. Forskere er stort sett smarte nok til å gjennomskue at det ikke er allmennhetens informasjonsbehov det står om, men journalistenes ønske om en ekspertuttalelse som styrker saken deres.

Dyktige journalister bygger tillitsforhold til forskere over tid. Men dette kan kjapt ødelegges av misvisende overskrifter, som altfor mange forskere har egne erfaringer med.

Tempoet i akademia er unektelig annerledes enn i mediebransjen. Men at det er mindre heseblesende, betyr ikke at forskere har lite å gjøre.

Forskerforbundets statistikker viser tvert imot at norske forskere har svært lange arbeidsuker og bruker mye av fritiden på å forske.

Tiden de bruker på mediene tas ikke fra tiden de skulle brukt på administrative oppgaver, veiledning eller undervisning. Det er tiden til egen forskning det går ut over. For ambisiøse forskere, er forskningstiden helt nødvendig å verne om.

Her ligger også noe av forklaringen på myten om at de beste forskerne er dårlige formidlere. Hvis de er lite i offentligheten, kan det like gjerne være fordi de velger å bruke tiden annerledes.

Forskernes rykte er ufortjent dårlig, når det gjelder interessen å kommunisere med omverdenen. Det blir ofte glemt at de som er tilknyttet universiteter og høyskoler, bruker store deler av arbeidstiden på nettopp formidling — til studentene. Undervisningen vil alltid være den viktigste kanalen for å få ny kunnskap ut samfunnet.

Når det er sagt: Norske forskere, med flere strålende unntak, er jevnt over altfor dårlige til å fortelle omverdenen om hva de holder på med. Tatt i betraktning at det aller meste er offentlig finansiert, finnes det ingen unnskyldning for motviljen til å formidle. Den er fortsatt utpreget i mange forskningsmiljøer.

Både interessen for og nivået på Forsker Grand Prix er raskt stigende, og tyder på at unge forskere har et ganske annet syn på verdien av å gjøre forskningsresultatene sine allment kjent. Det gjenstår å se om ungdommens entusiasme forsvinner, når tiden til forskning skrumper inn etter at stipendiatperioden er over.

Forskere burde derfor ha langt høyere tanker om journalister: Mange av dem er gode på noe forskerne selv strever alvorlig med

En kraftig kulturendring er i ferd med å skje. Med forskningssatsinger i flere medier, blant annet i Aftenposten og BT, ligger forholdene nå bedre til rette for utadvendte forskere. Men at det er helt essensielt å kunne formidle akademisk kunnskap med enkle og tydelige ord, har fortsatt ikke fått fullt gjennomslag på universitetet.

Studentmeninger , Forskningsdagene og BT har samarbeidet om en skrivekonkurranse for studenter. Bortsett fra en håndfull svært gode tekster, viser nivået på bidragene at norsk forskning fortsatt har et formidlingsproblem.

Derfor er det synd at forskere mangler respekt for journalistikken som profesjon. Forskeres tekster er ofte så utilgjengelige at man noen ganger skulle tro de med vilje forsøkte å skjule budskapet. Dette gjelder også når de prøver å nå et bredere publikum, for eksempel gjennom kronikker. Om noen skulle være i tvil; «å skrive som en forsker» er ikke en kompliment.

Forskere burde derfor ha langt høyere tanker om journalister: Mange av dem er gode på noe forskerne selv strever alvorlig med.

Motviljen til å formidle forskning, som mange journalister opplever, handler også om noe helt annet. Som stipendiat Ragnhild Schrøder Hansen pekte på i et innlegg i BT i går, mangler forskere insentiver til å prioritere formidling.

Så lenge journalistene virker som et hinder på veien mot den akademiske toppen, er det kun en stor porsjon idealisme, alternativt et personlig oppmerksomhetsbehov, som får forskere til å stille opp i mediene.

Manglende øvelse gjør også forskere usikre og engstelige for å trå feil. At norske forskere er for dårlig drillet i hvordan de deltar i samfunnsdebatten, gir seg også utslag i at de noen ganger fremstår som rolleforvirret, og blander politiske synspunkter med formidling av forskningsfunn.

Journalister opplever ofte kvinnelige forskere som særlig unnvikende. Så sant ikke spørsmålet gjelder noe midt i trygghetssirkelen, kan det være vanskelig å få dem i tale.

Resultatet blir gjerne at journalisten ender opp med å snakke med en av de relativt mange mennene, som mer enn villig uttaler seg med stor selvsikkerhet; også om problemstillinger de aldri har vært i nærheten av som forsker.

Det finnes oppmuntrende unntak. Da jeg holdt på å skrive denne teksten, ble jeg avbrutt av en telefon fra en kvinnelig forsker som hadde hørt om dagens debatt om forskningsformidling på Litteraturhuset i Bergen.

Hun insisterte på å få sitte i panelet selv. Det er ikke vanlig at folk snakker seg inn i debattpaneler, men det gjorde altså Ingvild Eide Graff fra NIFES. Slikt brennende engasjement for formidling fortjener tilhørere.

Kom på dagens debatt i regi av BT Allmenningen: Feige forskere eller farlig presse?

Publisert: