Humoristisk gråværsmelding for hele valgkampen

Politisk satire gjør det mulig å overleve Trump og Brexit. Men hvem skal hjelpe oss å takle Jonas og Erna?

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Politisk satire bringer lys og leven til en traurig hverdag, og kan til og med lære oss et og annet om politikkens og menneskets natur. Spesielt når den politiske virkeligheten er så underlig som nå, der ute i verden.

I USA har politisk satire på TV fått et dugelig oppsving siden Donald Trump bestemte seg for å bli president. Ved inngangen til en ny valgkamp, har vi noe å le av her i Norge?

Det virker ikke sånn. Norsk politisk satire består stort sett av en kjent komiker i rar parykk, som er flink til å imitere dialekter. Eller Bård Tufte Johansen som drar one-linere på «Nytt på Nytt».

Ingenting farlig, ingenting å le seg i hjel av.

I Trumps USA begås det rituelle karakterdrap hele uken. Men selv om presidenten er et takknemlig offer, er satiren ofte kombinert med presis politisk analyse.

Showet «Saturday Night Live», som har vært på luften siden 1975, har hatt sin beste oppslutning på 22 år etter at familien Trump flyttet til Washington DC.

For å sitere den store amerikanske humoristen Will Rogers (1879-1935): «Det er ikke vanskelig å være komiker når hele regjeringen jobber for deg.» Donald Trump vil trolig alene få æren for å ha løftet politisk satire til helt nye nivåer.

Les også

COVFEFE: Trumps Twitter-blemme foreslås som ny lov.

I USA dominerer nevnte «Saturday Night Live», sammen med «The Daily Show with Trevor Noah», «The Late Show with Stephen Colbert» og «Late Night with Seth Meyers».

Talkshowene følger alle samme format: Komikeren sitter bak sin pult, opphøyet til programleder, analytiker og vitsemaker. De ser rett i kamera, og serverer Trump-kommentarer som denne:

«Vil du angripe noen? Gjør det som en mann. Send twittermeldinger fra toalettet.» (Stephen Colbert)

Amerikanske undersøkelser viser at satire kan formidle verdifull politisk kunnskap, og at programmene er en viktig nyhetskilde om politikk for yngre mennesker.

At de også fremmer politikerforakt, snakker forskerne mindre om. Men når verden går av hengslene, er det kanskje bedre å flire seg skakk, enn å gi etter for samtidsdepresjonen.

Det spesielle med amerikansk satire er blandingen av journalistikk, politikk og humor. Selv om Otto Jespersen har gjort forsøk, er det ikke akkurat en tradisjon vi kjenner oss igjen i. Våre nasjonale reflekser er ikke helt satire-kompatible.

Et eksempel: I fjor truet Utenriksdepartementet partiet Rødt med bøter og fengsel for å ha klusset med det norske riksvåpenet. Det med den stridbare løven og øksen. I forbindelse med en aksjonsdag mot krig, utstyrte Rødt løven med hjelm og maskingevær isteden.

UD viste til straffelovens paragraf 165 B, som foreskriver bøter eller fengsel for den som «uhjemlet bruker et norsk eller utenlandsk våpen, merke eller segl».

Vi vet at UD er et lettkrenket organ på nasjonens vegne. Men at det er så lavt under taket for satiriske ytringer i den norske offentligheten, er kanskje nytt for mange.

Les også

TIDLIGERE ETTERRETNINGSSJEF: Watergate blekner i forhold til Trump-skandalene.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har konkludert slik om Norges forhold til sjangeren: «Når Norge igjen og igjen behandler forsøk på satire med en blanding av plump latter og fordømmelse, fortjener vi heller ikke å ha satire».

Han har et poeng. Når halvparten av nasjonen, fortrinnsvis den som bor øst for Hardangervidda, heller ikke forstår ironi, har satiren vanskelige kår.

Kringkastingsrådets høstmøte i 2015 fremstår som et skrekkeksempel. Rådet vedtok en resolusjon om at NRK bør bygge opp et satiremiljø med ståsted på høyresiden i ideologienes bulkete landskap.

Grunnen var at rådsmedlemmene mente NRKs satire er for venstrevridd, og derfor bør balanseres med en dugnad for å løfte den høyrevridde satiren. Vedtaket er nokså kunnskaps- og historieløst, og Kringkastingsrådet reduserte dermed seg selv til en humørfri parodi.

Den slags sentralstyring og dirigering er døden for den skarpe humoren. Er satiren ufri, vil den ikke bli tatt på alvor.

I USA har TV-bransjen prøvd seg på Kringkastingsrådets modell. I 2007 produserte reaksjonære Fox News «Half Hour News Hour», for Amerikas dypt konservative seere.

Programmet skulle være et slags motsvar til liberale «The Daily Show», men ble nedlagt etter 17 episoder og relativt likegyldig respons.

Les også

NATO-SJEF STOLTENBERG: Trumps stil er uvant.

Problemet er heller at norsk politisk satire er kjønnsløs og tafatt. Vi har et par dyktige verbale satirikere, som komiker Are Kalvø og politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv.

Og vi har et knippe norske avistegnere, som forvalter den drepende politiske satiren med kvass penn. Dagbladets Finn Graff, VGs Roar Hagen og BTs Marvin Halleraker er herlig respektløse, og sier kanskje mer om norske politikeres dårskap enn noen tusen skrevne ord.

Men ellers er det traurig. Det satiriske NRK-programmet «Hallo i uken» forsvant i 2013. Og 5080 Nyhetskanalen på NRK.no er mer parodi på TV 2-nyhetene enn politisk satire.

Norske politikere slipper altfor lett unna.

Den støvfrie tåkefyrsten Jonas Gahr Støre (Ap), den belærende bergenseren Erna Solberg (H) og den gladkristne kynikeren Sylvi Listhaug (Frp) formelig roper på kompetent og fast fjernsynssendt satire.

Jeg frykter det verste. Valgkampen kan bli klam, fylt til randen av politikere som prøver ting de ikke kan, aldri gir konkrete svar på konkrete spørsmål, serverer kalkulert tomprat på Facebook og i NRKs sommersofa – og slipper unna med det.

Hjelpe og trøste oss alle. Også vi nordmenn fortjener å le av alt det vonde og vanskelige.