Reisen til mørket

Å flykte er å forlate hjemmet, byen, landet mot sin vilje. Hvorfor er det så lett å glemme?

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Jeg kan ikke forlate denne byen selv om jeg blir revet i stykker. Selv om jeg dør av sult eller galskap. Jeg kan ikke forlate den. Jeg kan ikke være meg selv noe annet sted.

Slik begynner den stillferdige dokumentarfilmen «A memory in Khaki», regissert av Alfoz Tanjour. Det er forfatteren Ibrahim Samuel som snakker om sin fødeby Damaskus. «Jeg klarer ikke forlate byen et øyeblikk», sier han i filmen, som vises på Biff i helgen.

Klippet er fra 2009. Senere i filmen møter vi han igjen, da i Amman. Han forlot til slutt Syria.

Denne enkle sannheten om det å flykte blir gjerne oversett. Å være flyktning er en motvillig tilstand. «A memory in Khaki» viser hvor langt det kan sitte inne å dra. Hvordan det å dra til Europa ikke var en drøm som gikk i oppfyllelse, men utholdenheten som tok slutt. Å bli en flyktning er derfor et nederlag.

«Cries from Syria», en annen dokumentarfilm som vises på Biff, er en rystende påminnelse om hva syrerne flyktet fra. Der Tanjours film er dempet og nærmest poetisk, er denne direkte, grafisk og høylytt. Den er et skremmende gjensyn med det som preget nyhetsbildet for få år siden.

Les også

– I Biff-filmen om Julian Assange begår Wikileaks-gründeren karakterdrap på seg selv.

Filmen er sterkt ubehagelig. Den viser torturerte barn. Døde barns kroppsdeler etter bombeangrep. IS som henretter sivile for ingenting.

Men «Cries from Syria», regissert av Evgeny Afineevsky, gir også et annet ubehag. De syriske lidelsene har allerede delvis fjernet seg fra min bevissthet. Hvor lett er det ikke å glemme det mest grufulle, selv det som fikk meg til å måpe av avsky for kort tid siden.

Barna som ble torturert av regimet i 2011, fordi de tagget anti-Assad-slagord. Fredelige demonstranter som ble drept med overlegg. Barn som sultet i beleirede byer. Kjemiske angrep. Folk som flyktet fra Assads brutalitet, for så å bli fanget i terrorveldet IS skapte.

Syria er historien som ble verre, verre og verre. Det har nettopp skjedd, og det er ikke over. Det er umulig å ta inn den syriske tragediens omfang. Av flere grunner er det likevel rett å prøve.

Men hvorfor gå på kino for å se unge syrere bli utsatt for tortur?

– Vår generasjon kjenner ikke krig. Jeg vil ta med folk på en reise inn i menneskehetens mørkeste side. Vise smerten mødre som begraver barna sine og barn som mister familiene sine, føler. Jeg er forpliktet til å fortelle sannheten, sånn at folk setter pris på det de har, sier regissør Evgeny Afineevsky.

Dokumentaren er brutal, men de verste klippene er bevisst utelatt. Vi ser IS-soldaten løfte sverdet, men ikke hodet som ruller. Målet til regissøren er tross alt at folk skal bli sittende i kinosalen filmen ut. Den er laget for at også «folk som ikke vet hvor Syria er på kartet» skal orke å se og forstå hva syrere kjempet for.

Les også

Dette bør du få med deg under Biff og Vill Vill Vest

Biff viser også i år en rekke filmer om mennesker på flukt generelt og Syria spesielt. Det er åpenbart et klokt valg. Lidelsen som hadde forsvunnet fra min bevissthet, lever videre i dem som opplevde den.

Noen av dem bor her nå. Langt flere flyktninger bor nær stedet de flyktet fra. Nei, det er ikke bare fordi de ikke hadde penger til overfarten til Europa. Som begge filmene jeg her beskriver viser med tydelighet, var ikke planen å forlate huset. Håpet om å gjenoppta livet i hjembyen lever i det lengste.

Filmene gir et hint om hvorfor livet som flyktning er så lite å trakte etter. Når selve flyttingen var ufrivillig, kan det være vanskelig å omfavne den nye hverdagen med begeistring.

Å få et nytt hjemland er på en måte som å bli gjenfødt, sier en flyktning i «A memory of Khaki». Noen av flyktningene får her det kjempet i årevis for: Frihet.

Men de mislyktes likevel. Kampen handlet om frihet i Syria. Gleden over å få leve i sikkerhet kommer i tillegg til bitterhet, sinne, uendelige tap og sorg over å ha mistet hjemlandet.

For noen har omkostningene ved å få ut informasjon om hva som egentlig skjer i Syria vært utålelig store. Dokumentaren «City of Ghosts» om aktivistgruppen «Raqqa is being slaughtered silently» viser hvordan innbyggere i denne IS-kontrollerte byen har ofret livet for at folk utenfor skal høre om ekstremistenes forbrytelser.

Flere av aktivistene lever fortsatt med alvorlige trusler fra islamister, selv etter at de flyktet til Europa.

Et par år etter det som for oss var flyktningkrisen, tvinger også filmer som dette frem et annet spørsmål: Hvordan taklet vi egentlig strømmene av flyktninger som kom til Europa?

Kanskje ble krisen håndtert så godt europeiske stater evnet, men det var ikke godt nok. Da grensene ble stengt opp gjennom kontinentet, utspilte det seg rett ut uverdige scener flere steder. I den norske debatten blir det fremstilt som en seier at få flyktninger kommer hit.

At det å være flyktning er det flyktningene selv ønsker seg aller minst, forsvinner.

Det er minste vi kan gjøre for dem som har mistet drømmen om et trygt liv hjemme, og som må finne nye drømmer her, er å prøve å forstå hvor de kommer fra.