Politi eller røver? Komplott eller korrupsjon? Eirik Jensen-saken har flere spørsmål enn svar.

Mye står på spill – særlig for politiet.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

IKKE ENKEL: Eirik Jensen var åpenbart et krevende kasus å lede. Løsningen har tydeligvis vært å la ham kjøre sitt eget løp, skriver Eirin Eikefjord. Junge, Heiko / NTB scanpix

I dag åpnes årets mest pikante rettssak i Oslo tingrett. Hasjbaron Gjermund Cappelen og politispaner Eirik Jensen er tiltalt – i samme sak. Det er True Crime på sitt beste.

Cappelen påstår at Jensen har hjulpet ham med å smugle nesten 14 tonn hasj. Jensen nekter, og forklarer mystiske tekstmeldinger og pengebytter med et tett informantforhold.

Er det politietatens versjon av «Breaking Bad» som nå blir brettet ut i rettssal 250? Er det tidenes komplott? Eller bare svært elastiske politimetoder?

Saken står om troverdighet, sies det. Det er iallfall ord mot ord – og minst én av dem lyver.

Eirik Jensen er beskyldt for grov korrupsjon.

Spesialenheten mener han har fôret Cappelen med informasjon om grensekontroller og politiressurser i nesten ti år. Som motytelse skal han ha fått minst 2,1 millioner kroner – og et nytt bad.

Millionbeløpet gjør korrupsjonen grov, men vel så viktig er tillitsbruddet ved at lovens lange arm omfavner kriminelle og forsyner seg av narkopenger. Blir han dømt, er det ekstra skjerpende at Jensen har vært leder og sittet i politimesterens stab, med stor frihet til å operere i grenseland.

Før korrupsjonssaken smalt, var Jensen lenge blant oslopolitiets mest betrodde. Han var en drivkraft i flere av politisatsingene som knekte gjengmiljøene i hovedstaden gjennom en kombinasjon av pisk, gulrot og tett dialog.

Jensens egen bok «På innsiden» vitner om en fyr som var særdeles dedikert og respektert – men samtidig nokså fleksibel i metodebruken.

Ifølge tiltalen sørget han for å bevæpne seg tungt, uten formelle tillatelser. På fritidseiendommen i Sverige lå en revolver i skittentøykurven og en pistol på soverommet. Hjemme hadde han både en rifle og en Mauser parat – sammen med nesten 4000 patroner.

Alt tilsier at Eirik Jensen har vært en utradisjonell politimann. Han blir beskrevet som outstanding, uortodoks – en wonderboy og ener i sitt felt, ifølge VG. Selv snakker han om seg selv som «et hår i suppa». Problemer med ledere går som en rød tråd gjennom biografien hans.

«Personligheten min er ikke tilpasset alltid å bli fortalt i detalj hva jeg skal gjøre og når», skriver Jensen.

Han var åpenbart et krevende kasus å lede. Løsningen har tydeligvis vært å la ham kjøre sitt eget løp.

Gjermund Cappelen er en vel så interessant del av persongalleriet. Som kronvitne er han høyst diskutabel.

Cappelen har vært yrkeskriminell siden han droppet ut av gymnaset, og har drevet et av tiårets mest lønnsomme hasjimperier, ifølge NRK-podkasten «Purk eller skurk?».

I Jensens bok går han under navnet «Henrik»: En heftig blandingsmisbruker, en som døyvet angsten med et akselererende narkotikamisbruk, en informant Jensen strakte seg langt for.

Hvis saken står og faller på Cappelens troverdighet, er den syltynn. Kontantflyten i narkotikaindustrien er mildt sagt brokete, og det er lett å hevde at man har delt ut store pengebeløp. Cappelen er allerede funnet skyldig i en stor narkosak, og har tilstått alt han er tiltalt for.

Han har lite å tape. Spørsmålet er hva han har å vinne på å angi Jensen.

«Du må utvise en hårfin balansegang når du jobber med informanter
i politiet. Det er rett og slett et minefelt», skriver Eirik Jensen i boken sin.

Det nytter åpenbart ikke å stille med strøken uniform og informantinstruks når lyssky kontakter – eller gjøkunger, som han kaller dem – skal sjarmeres.

For å få has på storfisk og elleville beslag, må spanerne navigere i moralske gråsoner. Nettopp det gjør saken så pikant.

Saken mot Eirik Jensen har vært forhåndsprosedert i media i snart tre år. Jensen og Cappelen har gitt motstridende forklaringer på det meste.

De 1500 tekstmeldingene fra Jensen forteller om «feriemodus over hele linja» og at «det er meldt knallvær».

Kodespråk, mener påtalemyndigheten. Sentral informasjon om politiets arbeid, hevder Cappelen. Et svar på Cappelens behov for støtte, hele døgnet, på grunn av trusler og utrygghet, ifølge Jensen.

Siden Jensen ble avsatt som leder av «Spesielle Operasjoner», opererte han ifølge boken sin på egen hånd. Han virker heller ikke å være en fyr som tar rapporteringskrav og formalia særlig høytidelig. Dermed mangler Jensen ryggdekning for påstandene sine. Det er hans største problem.

Ord mot ord har uansett liten verdi i retten. Cappelens beskyldninger må underbygges med konkrete bevis – som pengestrømmer, tekstmeldinger og avkoding.

Hittil er det gjort en formidabel innsats for å tåkelegge bevisførselen. Når rettssaken innledes i dag, må påtalemyndigheten endelig vise kortene sine. De er sikre nok til at de tar saken til retten. Det krever betydelig mer på hånden enn løse påstander fra en vanekriminell.

Mye står på spill – særlig for politiet. Det er lett å forstå at de har gjort sitt ytterste for å lukke saken.

Rettssaken vil avdekke arbeidsmetoder og interne forhold. Den siste tiden hadde Jensen et temmelig anstrengt forhold til ledelsen. Som regel er korpsånden en garanti for at politifolk er lojale, men nå har han alt å tape på det. Hvis Jensen ryker til, tar han flere med seg i dragsuget.

Uansett utfall, tar saken seg dårlig ut: Enten er en av etatens mest ærgjerrige spanere fengslet og forfulgt på falskt grunnlag. Eller så har en betrodd polititopp drevet med grov korrupsjon i tjenesten – og noen har latt det skje.