Vrang regionfødsel

Prosessen rundt den nye vestlandsregionen har vært et pokerspill, der alle føler at de har tapt litt.

Publisert: Publisert:

TUNGE TAK: I august var fylkesordførerne i Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane på Solstrand Fjord Hotell for å forhandle om sammenslåing. Fra v. Anne Gine Hestetun (Ap), Jenny Følling (Sp) og Solveig Ege Tengesdal (KrF). "Prosessen virker skreddersydd for å appellere til vestlendingens grimmeste egenskaper, som provinsialisme og mindreverdighetsføleri", skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Paul Sigve Amundsen

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

Jo mer jeg leser om prosessen for å slå sammen de tre vestlandsfylkene til én region, jo mer fremstår prosessen som klønete. Den virker skreddersydd for å appellere til vestlendingens grimmeste egenskaper, som eiesyke, provinsialisme og mindreverdighetsføleri.

Forhandlingspartene begynte hele spillet med å fordele de feteste rettene: Hvor makten over regionens fagområder skal ligge. Bergen fikk administrasjonen. Stavanger fikk næring, opplæring, idrett og kollektivtransport. Mens Sogn og Fjordane fikk vei og kultur.

Det var som å slippe en sau inn i ulvegården: Alle ulvene fikk et bein, men ville helst ha mer av hele skrotten. Mye uling ble det, iallfall.

Sogn og Fjordane har allerede sagt ja til sammenslåing. I dag stemmer Rogaland over intensjonsavtalen, og onsdag skal Fylkestinget i Hordaland gjøre det samme.

Ingen av partene er helt fornøyde, spesielt ikke Rogaland, som kanskje forlater hele prosjektet. Dersom rogalendingene sier nei nå, er det en god anledning til å gå gjennom både prosess og oppgavefordeling på nytt.

Les også

NYTT FRA ROGALAND: Frp kan torpedere Vestlandsregionen.

At sørfylket trekker seg, er ingen overraskelse. Fordelingen av ansvarsområder har skjedd etter maktkamp, ikke etter grundig analyse av innhold, kompetanse, behov og konsekvenser.

Ingen vet hvorfor Rogaland skulle være spesielt egnet til å ta ansvar for opplæring, eller hvorfor Sogn og Fjordane er spesielt skodd til å styre regionens kulturtilbud.

Det siste er tydeligvis en vanskelig løsning for kulturlivet i Bergen. I kritikken hører jeg antakelsen om at kultur nok en gang er brukt som trøstepremie, for å stagge kritikerne i nordfylket.

Henning Warloe, tidligere kulturbyråd og nåværende bystyremedlem for Høyre, hoppet i klaveret for en måned siden. Han mener regionavtalen er distriktspolitikk mer enn noe annet.

Den «overser at den største og viktigste ressursen er de to store byene», sier han, og påpeker at både Stavanger og Bergen har vært europeiske kulturbyer.

Det er synd Warloe ikke nærmet seg materien med større finfølelse, for han har et interessant poeng. Men idet han omtaler Leikanger med forstavelsen «lille», er det ingen som hører argumentet hans lenger.

Regionreformen er allerede så sensitiv at et adjektiv på feil plass kan utløse krenkelser av episke proporsjoner.

Hadde sammenslåingsprosessen vært en tanke mer strategisk smart, ville kanskje regionen hatt bedre sjanser til å overleve første runde.

Les også

KRF-LEDEREN: Krever at Vestlandet blir nynorsk.

Dessuten finnes det alternativer. I «Utgreiinga for etablering av Vestlandsregionen», som ble publisert i oktober, skisseres fire ulike modeller for hvordan regionen kan organiseres.

Politikerne valgte å gå for alternativet «spesialisering», der fylkeskommunale sektoroppgaver fordeles fullt ut mellom Stavanger, Bergen og Leikanger, med fagavdelinger og alt.

De kunne isteden ha valgt et kompromiss. Dette kalles «blandingsmodellen». Den fordeler også hovedansvaret for sektorene mellom de tre stedene. Men samtidig opprettholdes et desentralisert nivå i de tre tidligere fylkene, som skal ha ansvar for sine tjenesteområder.

Alternativet scorer bra i utredningen, og kunne kanskje ha dempet de sterkeste lokalpatriotiske utslagene. Men det snakker politikerne forbausende lite om.

En annen, alternativ rute for forhandlingene kunne ha vært å inngå en intensjonsavtale, der ett av punktene var at fordelingen av ansvarsområder skulle utredes grundig, FØR noen beslutning ble tatt.

Ved å dele ut alle de viktigste kortene fra start, har forhandlingsdelegasjonen låst partnerne til en passe upopulær løsning, som heller ikke nødvendigvis er den optimale for hvert fagområde.

Det siste er kulturlivet spesielt opptatt av. Bergen har en sterk kulturell bevissthet, med store institusjoner som Festspillene og DNS, organisasjoner som Brak og Visp, og bredt tilfang av kompetanse fra museum og musikk til teater og dans.

Noen ser på det som en ren fornærmelse at fylkets kulturfunksjoner skal flyttes til fjerne Leikanger. Slik møter de også seg selv i døren.

På den ene siden argumenterer de sterkt for å flytte makt over kulturfeltet ut av Oslo og til Bergen. Dette er aktuelt nå, da Kulturrådet skal flagge funksjoner ut av hovedstaden. På den andre siden er de lite lystne på å flytte makt og arbeidsplasser ut av Bergen, til Indre Sogn.

Les også

IKKE POPULÆRT: Flertallet av folket vil ikke ha storfylke på Vestlandet.

Jeg har likevel litt forståelse for synspunktene deres. Å flytte makt fra Oslo til Vestlandet er nødvendig for å utjevne ressursbruk og innflytelse nasjonalt.

Bergen er et kraftsenter for hele Vestlandet, og mer makt til Bergen vil også gagne hele regionen – i teorien. Det er i regionhovedstaden miljøene er store nok til å skape nasjonal gjennomslagskraft.

Men Bergen har ingen rik tradisjon for å samarbeide og dele med distriktene omkring, og blir heller sett på som selvsentrert og arrogant. Skal Bergen kunne legitimere sitt krav på mer makt i regionen, må byen kort sagt skjerpe seg og bli betydelig rausere.

Dersom regionreformen dør litt i dag, fortjener den likevel en sjanse til. Hordaland og Sogn og Fjordane bør gå videre, med mer vidsyn og strategisk klokskap.

Tiden for pokerspill er over.

Publisert: